Stridende systemutvikler hos NAV

Alt for mange står i stillhet mens overmakta høvler over dem, folket er lydige og stoler på at di vedtak som tas for dem er rettferdig. Jeg har påtatt meg jobben som talerør for di vanskeligstillte.

Jeg har på siste tiden jobbet som systemutvikler hos NAV. NAV er jo i konstant utvikling og penger skal spares både her og der, og min jobb er å si i fra om overgangen til det nye ikke går knirkefritt. Noe nytt ved det NAV-kontoret jeg jobber på nå for tiden er at der ikke lengre skal være noe skranke, og et kølappsystem, der man kan henvende seg, di ansatte som vanligs hadde til oppgave å veilede deg, utstyrt med en datamaskin bak den skranken, går nå rundt i lokalet og hjelper deg så godt di nå kan, uten datamaskin. Deres oppgave består nå mest bare av å fortelle brukerne av NAV at uansett hva du vil så må du si det til noen som gjemmer seg bak telefonnummeret 5555 3333, normal ventetid på få snakket med et menneske er 8 minutter. 



Noe annet nytt er at man ikke lengre kan levere brev til NAV på NAV-kontoret, det skal sendes per post, noe du selv må betale for, frimerke altså. Om du ikke har midler, eller synes det er helt latterlig å måtte betale kroner for denne tjenesten, så bes du fylle ut et skjema for økonomisk stønad, denne søknaden kan du levere til di hyggelige NAV-arbeiderene som vandrer rundt skranken i 1. etasjen. Forventet behandlingstid av søknad, 3 uker.

Kommunen er pliktig etter norsk lov å tilby husvær til borgerne i kommunen. Ingen skal være uten tak over hodet og ei seng å sove i før NAV-kontoret stenger den dagen. NAV har ikke alltid klart å ha ryddighet i forhold til lovverket her, men ser frem i mot å utvikle systemet til det bedre. Ikke alle, men mange bor i bolig, og heldige er dem som har klart å lure seg til ei leilighet i byen. Brukere av NAV i en vanskelig stillt situasjon som har problemer med å betale husleie, må bare vite at di statlige satsene for stønad for bolig er på skarve 7000 i månden for f.eks. en trebarnsfamilie. Og da er støtten fra Husbanken inkludert. Bor familien allerede i en bolig som koster mer enn 7000 i måneden (som så og si alle 3-romsleiligheter i enhver by i norge) lar NAV deg fortsatt bo i boligen (dekker leia) fordi NAV/Kommunen ikke har andre boliger å tilby. Ventetid på å få tildelt kommnal bolig der jeg er er over ett år. Og hotellopphold for borgerne er ofte dyrere for Kommunen enn hva leiligheten kostet. 

Mottar du borgerlønn, eller livsoppholdspenger som det kalles, kreves det at du deltar på aktiviteter som NAV har bestemt er viktige for deg. Du kan ikke takke nei til ordinært slavearbeid. Men det spesielle her er at ordinært slavearbeid ikke lengre finnes og NAV kan i praksis ikke tilby jobb til noen. Arbeidsmarkedet er sprengt, mye på grunn av arbeidsinnvandring. Men kurs kan NAV tilby; jobbsøkekurs, arbeidsavklaringskurs, kurskurs og økonomikurs. Man kan få økonomisk veiledning fra NAV, der du får høre at du burde kjøpe First Price i stedet for økologisk, men det tar over en måned bli kalt inn til et slikt møte på det kontoret jeg jobber på. 

Det er nedskjæringer også i NAV, som overalt i samfunnet. Alt skal effektiviseres, hver eneste utgiftspost skal nøye vurderes med nye kapitalistiske øyne som ikke tar hensyn til selve kvaliteten av produktet. Og kundene kan ikke annet enn å godta og godta, da det knapt finnes alternativer til basisk overlevelse, som NAV tilbyr. Mange har mistet sine jobber hos NAV og står nå på andre siden av NAV-døra. Di har nå en viktig jobb i samfunnet, med den kunnskap di har om lover og regler og NAV-systemet ruver di som spydspissen i kampen mot rettferdighet for folket, mot et NAV som i alt for mange tilfeller regelrett har brutt loven. 



 

Muhammed I Skogen skriver jobbsøknad

NAV-dama sku ha meg til å skrive minimum tre jobbsøknader i månden. I et tørt arbeidsmaked fantes ikke så mange jobber som jeg seriøst kunne søke på med min erfaring og etikk. En sjåførjobb skrev jeg en høyt seriøs søknad om få tiltrede. Videre skrev jeg to andre søknader:





 

Muhammed Jordahl skal bli politiker

Jeg får ofte høre at jeg i stedet for å trekke meg bort fra samfunnet ved å bo i skogen, heller burde engasjere meg i samfunnet.

Det finnes mange måter å engasjere seg i samfunnet på, noen nøyer seg med å stemme ved politiske valg hvert 4. år, og tror at deres engasjement er av betydning, noen melder seg inn i Amnesty, Røde Kors eller Heimevernet, mens noen slår seg til ro med at deres bidrag trekkes fra lønnen deres hver måned i form av skatt til staten. Da kongerike norge  gikk til angrep på Afganistan beluttet jeg i ikke lengre støtte klubben norge finansiellt, og jeg har ikke betalt skatt siden 2004, noe jeg har fått både ris og ros for. Jeg har ikke stemt ved politiske valg siden jeg var 18 år og trodde min stemme ville bli hørt, det ble den aldri, partiet jeg stemte på (DPP) kom aldri inn på noe Ting.

Jeg har flere ganger blitt forespurt om jeg ikke kunne tenke meg å bli medlem i Miljøpartiet de (di) Grønne (MDG), men partiprogrammet deres har vært så langt og så fullt av saker jeg ikke 100% kunne stå inne for, så noe medlemsskap der har uteblitt. Og i ettertid har jo også MDG bevist at di ikke er radikale nok for verken meg eller for Moder Jord, deres troverdighet er svekket etter partilederen valgte å kjøre rundt i feil bil, og etter at di har inngått kompromisser med andre partier. Piratpartiet gjør det godt på Island og kommer forsøke gjøre det samme her i Vest-Skandinavia til neste års stortingsvalg, men partiet kommer ikke gjøre noe brakvalg her fordi deres potensielle velgere muligens kommer stemme på et annet småparti, som har nesten samme politikk som dem, Liberalistene f.eks.. Piratpartiet er svartkledde og lite folkelig, bestemor kommer aldri stemme Piratpartiet uansett om hun er 100% enig i politikken deres, bare på grunn av partilogoen deres.

Det politiske bildet i Vest-Skandinavia ligner mer og mer på USAs topartisystem, hvor man har valget mellom di røde og di blå. Bestemor stemmer på Arbeiderpartiet slik som hun alltid har gjort, uten tenke på at verden ser litt annerledes ut enn i 1970 og at Arbeiderpartiets politikk har forandret seg til det motasatte i løpet av di 30 siste åra. Om man stemmer Arbeiderpartiet eller Høyre er et fett, di fører nesten samme politikk nå til dags.

Jeg mener samfunnet trenger en radikal endring om vi skal ha noen håp om etterlate en sunn planet og et hyggelig samfunn til våre etterkommere. Økosystem dør ut i rekordfart, skadelige kjemikalier og radioaktivitet dumpes i hav og jord for at en liten gruppe mennesker skal spare penger. Penger er blitt mere verd enn naturen, arbeidsplasser prioriteres foran truede økosystemer. Den eldre generasjonen stues bort på gamlehjem og institusjoner, men deres barn er mer opptatt av å dyrke deres karriærer. Familieverdiene våre er i rask forandring. Og folks frihet blir stadig innskrenket. 

I løpet av di femten siste åra har jeg reist mye rundt i verden, og sett alternativer til den skandinaviske samfunnsmodellen. Jeg har levd uten penger i flere år i Skandinavia, vært nederst på den sosiale rangstigen, og kjent på kroppen effektene av politikken som har vært ført di siste 30 åra. Jeg mener selv jeg er godt skolert for hva som nå venter; en politisk kariære. Jeg skal starte et nytt politisk parti.

Sur fis i Paradis



Så vi skaffet oss et småbruk på fjellet, vi administrerer nå over to hektar med gressmark og frukttrær, blandt annet epler, plommer, kirsebær, hasselnøtter og ti store pæretrær. Forige vår plantet vi seksti nye fruktrær, og laget en stor hage, installerte solcelleanlegget, og startet restaureringen av et av husene på gården. Sommeren kom og jeg dro til Bodø-by for å skrape inn litt penger til diverse utstyr som vil gøre livet oppå fjellet lettere. Bøtter, vannslanger, maling, linolje og diverse verktøy stod på ønskelista. 


 

(Middagen kommer direkte fra hagen)

(Muhammed, quinoabonden)



Jeg gjorde suksess som gatemusikkant og reiste hjem til bruket på fjellet, med lommene fulle av penger og godt humør. Men da vi kom fram til huset ble vi møtt av en stor sorg. Noen hadde vært der og tatt med seg trillebåra som brukte å stå mellom boden og hovedhuset, og som min eldste datter elsket å bli kjørt rundt i. Frekke folk tenkte jeg, og tenkte tilbake på hvor mye jeg hadde slitt for å frakte trillebåra den lange turen fra bilveien og opp på fjellet. Jeg låste opp loftsdøra til anekset og ble forskrekket da jeg så at regulatoren til solcelleanlegget var skrudd ned fra veggen... noen hadde dirket opp låsen og ranet oss, og låst etter seg selv. Svinpels.


 



Så oppdaget jeg at stereomikrofonen som jeg har brukt til å spille inn di tre siste albumene til RuMuJo med også var stjelt. Også den eksterne hardisken med to terrabytes dokumetarfilmer, egenproduserte musikkvideoer og skrevede ord til den kommende selvbiografien min var også sporløst forsvunnet. En del verktøy var også borte, men så mye mer enn dét hadde ikke tyven giddet å stjele. Egentlig ganske merkelig at tyven ikke nasket med seg artikler av større økonomisk verdi, men heller hadde tatt ting som var av symbolsk verdi, det virket som at intensjonen bak innbruddet var ren sabotsje. Jeg hadde én låt å spille inn før mitt nye album ville se dagens lys, men uten den kjære mikrofonen og et komplett el-system ble jeg tvunget til å utsette innspillingen. Men det verste var å måtte forklare treåringen hvorfor hun ikke kunne se på di nylig nedlastede episodene av Peppa Gris, til og med når det var fullt solskinn. Sorgen bredde seg og barnegråten fyllte dalen. Jeg husker hvor revolusjonerende det var for sexlivet da vi hadde innstallert solcelleanlegget, da var det bare å sende ungene opp på loftet for å slappe av foran dataen slik at vi voksne kunne fordype oss i Kundalinis verden i fred og ro. Men nå var det altså slutt på det også. 

Vi besluttet å nok en gang reise til byen for å samle inn penger til en ny el-regulator, mikrofon og trillebår. Her er jeg nå, i byen i mitt hjerte, og i mitt anus. Jeg søker jobb. Og skal forsøke å starte min politiske kariære...



Muhammed I Skogen skal bli Muhammed I Dress

A business team shaking hands to seal a deal

 

Hør godt på meg, du er en idiot

Jeg er vant med å få kritikk fra alle hold, som regel tottalt grunnløst, ofte blir jeg dømt for forhold som har rot i fantasiens verden, og folk har en stygg tendens til å mene om meg hva di mener om båsen di har plassert meg i. Jeg lærte meg fra barndomen av å ikke bry meg om hva andre synes, men i dag skjedde det noe som jeg ser meg nødt til å bry meg om, for jeg mener det som skjedde i dag er en sykdom som brer seg over hele samfunnet. 

 



Det tikket inn ei melding på Facebook fra en venn som jeg egentlig ikke har hengt særlig med i alle fall ikke di siste fire åra, vi har ikke snakket mye sammen og utvekslet synspungter om livet og verden. Men jeg har jo en blogg som han sikkert har lest og så ser han jo hva jeg deler på CIAsbook, så hva han begrunner beskjeden sin med er basert på mine fiffige skriverier eller rykteflommen som til enhver tid skyller over byen jeg kommer fra, og ikke fra noen samtale med meg, for noe slikt har ikke funnet sted. Kanskje han leste en kommentar som jeg har fått mye tyn for i ettertid, fra en debatt i ei debattgruppe på Facebook

 

 

En kommentar som kan se kvass ut og jeg kan fremstå som temmelig gal om den taes ut av kontekst, om man ikke vet hvilken debatt det er snakk om:

 

 

Eller kanskje han har vært å lest hva fake-fan-profilen som noen galing har laget i mitt navn på Facebook. Det er ikke kødd engang. En syk jævel som har som hobby å kaste sin egen ulykkelighet over meg og min familie hadde opprettet en profil i mitt navn med et profilbilde som han hadde funnet på bloggen min. Jeg oppdaget dette ved en tilfeldighet, og fikk etter litt krangling med Mark Zuckerberg stengt den ubehagelige fake-profilen.

 




Men uansett om han mener jeg er en idiot, hvorfor tror han at jeg har interesse av å vite at han mener det, og sender meg ei melding der han uttrykker sin negativitet, og hvorfor sitter han å prater skit om meg med felles venner av oss i baren der han sitter å drikker øl. Vi mennesker har en stygg tendens til å heller snakke om andre mennesker enn med dem. Ikke vet jeg hvorfor han mener jeg er en idiot, gadd ikke spørre, det var sikkert det han ville hele tiden, ha noen å prate og debattere med, men jeg var ikke i humør til å gi han så mye energi for jeg var høvelig opptatt med å se på Sandra og Ole-Martin på nett-tv, så jeg ønsket han lykke til.
 

Men jeg klager ikke, jeg mottar mange flere positive tilbakeldinger på mitt virke enn negative 



Sånn er det å være meg. 

 

Random Pictures I collected from the Internet

For some reason I downloaded all these pics to a folder on the desktop, guess I liked them somehow.

 


 

 

August Landmesser

 

 



 


Electric car African style
 

 

 



 

 

 




 




 


 


Belo Monte Dam BRAZIL

 


 

 

 

 


 


Armless mom getting fed

 

 

 

 



 



 

 

 

 


The Jain flag 

 

 





 

 

Sadhu with mac


 




 

 




NASA Worldview, human made cloud

 

 

 


Body heat and emotions

 


 

 

Red river of China


 




Tomato tree

Bike route from Sapmi to the Black Sea, "The Iron curtain trail"

 


 



 



 






Hvem er det som plukker opp haikere?

Jeg startet haiketuren fra Bodø i godvær. To hyggelige damer plukket meg raskt opp og tok meg til forstaden, Tverlandet, noen 16 kilometer utenfor byen. Der stod jeg godt plassert på en bussholdeplass og et nederlandsk par fra mine foreldres generasjon stoppet opp bare fem minutter etter di to hyggelige damene hadde forlatt meg, men da jeg grep sekken og gikk nærmere bilen så gasset den nederlandskregistrerte bilen opp. Di hadde nok ombestemt seg. Men jeg, uten å ta denne hendelsen som noe omen, fortsatte bare å haike. Og etter kort tid svingte en skranglete Volvo 240 inn busslommen. Han gasset ikke opp som di forige men plukket meg opp, latinoen som hadde sterke likhetstrekk med Cheech, han fra filmen, du vet.


Han kjørte meg til Fauske, Volvo 240´ers Mekka. Der stoppet ei dame på min egen alder, og som ikke hadde barn. Hun hadde god musikksmak. Det var nærmest litt trist å ta farvel med henne i Korgen, for turen med henne var så veldig trivelig. I Korgen stod jeg i kanskje 20 minutter før jeg ser ei dame på bensinstasjonen, på andre siden av veien hvor jeg stod, vifte med hendene og rope meg mot bilen. Det var ikke måte på hvor mye hun var ønsket meg med, det var nesten som om jeg begynte å kvie meg, når jeg tenkte at hun hadde onde hensikter. Jeg ble uansett med og fikk sett Drevatn før jeg ble sluppet av i sørenden av Mosjøen.



Og siden ikke nok damer hadde tatt meg med på kjøretur denne dagen så stoppet nok et par fnisfulle damer. Ikke akkurat Alicia Silverstone og Liv Tyler, men ikke langt unna heller, for oss med livlig fantasi. Di kjørte meg inn i myggen og knottens rike, det var kanskje derfor di var så fnisfull. Di plasserte meg i Trofors. Fin stor elv der i Trofors. Og knott, og knott, og knott, helt til nok en bil stoppet idet jeg stod å vurderte om jeg ikke bare skulle slå opp teltet og sovne for natten. Nok ei dame, selveste kvinnedagen dette her! Hun var vakker og hun skjørte meg til en plass jeg ikke vet hva heter engang, der var to hus og en garage med døra åpen. Det begynte å regne så jeg gav meg for dagen og slo opp teltet inne i den åpene garagen.

Jeg var våken igjen i 7-tida neste dag, stod ikke lenge før en trøtt arbeider fra nattskiftet på aluminiumsverket i Mosjøen tok meg med, for å snakke med han så han ikke sovnet av. Han kjørte en Chrysler med gode seter. Etter en stund sovnet jeg. Han tok meg til Grong, der stod jeg ei god stund, føltets som tre timer, i regnet, før en nisse fra Andøya som kom kjørende i en liten Golf reddet meg fra nedbøren. Han kunne fortelle meg litt av hvert om både det ene og det andre, og ikke nok med det han hadde også et godt forhold til Fylkesmannen som han mente var et godt og nødvendig organ i et demokrati. Han hadde sju traktorer og en drøss av biler og var i ferd med å kjøpe opp hele Andøya for å drive gårdsbruk der. Helt frem til Trondheim tok han meg. Vel, til nordsida av Trondheim. Fortsatt på motorveien. En bluesrocker med reisens mest fancye bil reddet meg fra motorveiens intense motorstøy og tok meg et lite stykke til en plass hvor det var bedre å haike fra. Men der ble jeg uansett stående i en time. Har opplevd det samme mange ganger, å bli stående fast i en by. Det er til utkanten av byen man vil. Men omsider stoppet en ung mann, også han med fancy bil, og han tok meg til utkanten av byen, til rundkjøringa på Klett. Jeg har gode minner fra rundkjøringa på Klett, en gang fikk jeg haik hele veien til Oslo derfra, i en campingbil!! Denne gangen var det en ung mann med arbeidsbukse og kule solbriller som tok meg til Oppdal. Fra Oppdal til Otta (han skulle egentlig til Dombås, men han forbarmet seg over meg og tok meg et ekstra stykke), tok en eldre herremann fra Ørsta meg med, først var det så vidt han ville ta meg med, kanskje han var skeptisk til mitt lange hår, men etterhvert ble vi bestevenner. 

På Otta stoppet en taxi-sjåfør fra Somalia og han tok meg med til hjembygda si, Vinstra. Der klarte jeg noe som man ikke så ofte klarer, nemlig å stoppe en føkkings semitrailer, yessss! Og han, en 60 år gammel sprek sundmøring med en sånn dialekt som man bare forstår halvparten av, men jeg nikket og smilte og vi hadde meget god stemning i den mektige bilen, han tok meg hele veien inn til Oslo.

Jeg slo opp teltet i et skogholt og sovnet momentant, 36 timer etter jeg startet å haike fra Bodø.  

Dypt inne i skogen, høyt oppå fjellet

Etter et titalls ubesvarte jobbsøknader, husleie å betale, barnevern som kalte inn til samtale fordi noen hadde sett meg spille musikk på gata, og et sosialsystem (NAV) som så ut til å lage sine egne lover og regler som det passet dem, jeg ble til slutt lei av å skrive klager til Fylkesmannen. 

Kongeriket norge hadde sviktet på så mange områder, så jeg gav opp og dro til skogs igjen etter et forsøk på å integrere meg selv i storsamfunnet. Dypt inne i skogen høyt opp på fjellet i en veilaus dal har vi funnet oss et lite paradis som jeg og familien disponerer. Her har vi ansvar for oss selv, det er oss selv som må hente drikkevannet i kilden, dyrke og sanke vår egen økologiske mat, og å generere vår egen elektrisitet.



Huset som vi bor i har ikke vært bebodd på ti år, og den familien som bodde der før oss er kjempeglad for at vi ønsker å bo på det gamle småbruket som sårt trenger kjærlighet om det ikke bare skal forvitre. Huset er omringet av mange frukttrær og jeg har allerede beriket hagen med solbær fra Gopia. Her kan vi tisse på epletrærne i hagen uten å være i fare for at Broder-politi skal komme og arrestere oss for blotting. Ikke er vi i fare for at en tullete nabo skal ringe inn ei grunnløs bekymringsmelding til barnevernet heller, for her er ikke telefonsignal. Aldri i mitt liv har jeg hatt tryggere rammer rundt meg, samfunnet ellers kan bare rase sammen, her dypt inne i skogen klarer vi oss uansett. Av alle plasser mine døttre har bodd så er dette den klart mest hyggeligste plassen for dem. Vi har et bålsted i hagen, barna mine sovner gjerne til lyden og varmen fra bålet. Kryper og løper barbeint rundt i gresset. Spiser skog. Leker i bekken som renner like nedenfor huset. Utforsker naturen, danser og spiller musikk.



Frøsamlingen som jeg har reist rundt med i mange år nå har nå blitt til den største grønnsakshagen jeg noen gang har plantert. Veien mot en selvforsynt off-grid livsstil ligger åpen foran oss. Men veien hit har vært lang: Det begynte vel i 2004 da jeg bodde i et telt en sommer ved Lake Gopia, vel det var ingen sommer i Hålogaland det året. Det regnet hver dag i mer enn tre måneder i strekk den sommeren. Jeg bestemte meg for å flytte fra det hellige, kalde regnfylte landet. Jeg ble lykkelig arbeidsledig, tok et år med dagpenger fra sosial/arbeidsetaten, la meg opp en god sum penger og i slutten av 2005 dro jeg til Afrika for å lære meg kunsten å leve med en ryggsekk på ryggen. Jeg menget meg med lokalbefolkning og tok imot inspirasjon fra andre kulturer med åpene armer. I 2006 klipte jeg visa-kortet mitt i to med saks da jeg ikke lengre ønsket å leve etter di verdier. Med på reisen hadde jeg den kjære gitaren som jeg kjøpte som 14-åring, fra da av var det gitaren og sangstemmen min som tjente inn penger til livets opphold. Jeg reiste rundt i Iberia som  suksessfull gatemusikant, kom i kontakt med andre som reiste rundt på samme vis, og jeg ble anbefalt å dra til et anarkistsamfunn i Alpujarra. Det gjorde jeg, og der ble jeg i to magiske år. Der skulle jeg videre fordype meg i kunsten å leve uten penger, yoga og kundalinisex. Etter min tid i anarkistlandsbyen reiste jeg videre tilbake til røttene, Gopia, til der jeg fire år tidligere nesten hadde regnet bort. Sammen med et medbrakt trofé av ei blondine fra søta bror fant jeg en bortgjemt dal i Gopia der vi bosatte oss, bygde enkle hytter, og etablerte freeganer-campen i Hidden Valley, der bodde jeg i fire lærerike år før jeg fikk en overraskende beskjed fra ei lege om at jeg hadde kreft. På dette tidspunktet var jeg trommis i punk-rock-bandet Adolf Nixon. 



Vi la Adolf Nixon på hylla da jeg igjen pakket ryggsekken og dro tilbake til anarkistlandsbyen i Alpujarra, hvor jeg møtte en god sjaman med en kontroversiell krefthelbredende medisinplante. Etter månder med meditasjon og helbreding, forlot kreften kroppen. Jeg ble anbefalt å legge om kostholdet, og ble veganer. Ikke bare fikk jeg livet tilbake der jeg satt i en tipi å mediterte, jeg klarte til og med å forville meg inn i både livet og livmoren til ei prinsesse fra Dacia. Hun ble mor til mitt første barn bare et år etter vi møttes. Og resten av historien har blitt forsøkt fortalt i massemedia og er i alle fall kjent for leserne av denne bloggen. 

 
Nå er det sommer, vår familie på fem nyter glade dager langt bortgjemt dypt inne i Moder Jords frodige natur. Vi trives her. Det enkle er ofte det beste...     



Vi har foresten lagt nytt gulv i huset

Dusjen er også installert

God sommer, brødre og søstre.

New RuMuJo album out

Download torrent with the new album Circus RuMuJo for free

Circus RuMuJo
Music and lyrics by RuMuJo except Trollmors Våggevise that is made by Margit Holmberg and

1. Intro - Speech by Derrick Jensen

2. Brother officer: Piano - Mårten Schultzberg

3. I is not Ready:  Organ - Pål Grøtting. Dubble Bass - Mats Ivan Berg. Djembe, perc, vocals - Rocky Machine

4. Words: Bass - Tore Hartviksen. Drums & cymbals, vocals - Hallstein Sandvin. Flute - Sunniva Lotte Wormsen

5. Lice: Cello - Marius Moe. Strings - Sunniva Lotte Wormsen

6. Was that it?

7. Together

8. Cashew song

9. Wishare: Vocals - Alice Yume, and Henriette Lengali Tryggestad Stoltenberg 

10.Who I am: Vocals - Henriette Lengali Tryggestad Stoltenberg, Simon Schultz

11.Pretty Gipsy Girl

12.Magnetic Engined Car: Dubble Bass - Mats Ivan Berg

13.The devil lives within: Drums & cymbals - Kristian Johansen

14.Trollmors Våggevise: Drums & cymbals - Hallstein Sandvin. Bass - Tore Hartviksen 

 

Mixed and mastered by Hallstein Sandvin

Special thanks to Fred Really, for technical support on Words and Trollmors Våggevise. 

Cover Art by Gaute Terjesson

Puppiversal Records © 2016
.....................................................................................

Download torrent with the new album Circus RuMuJo for free

Hvis du befinner deg i Vest-Skandinavia der myndighetene har prøvd å sensurere vekk Pirate Bay, prøv denne linken.

 

Bekymringsmelding: "Håper dere skjekker han ut..."

Så vi stakk til skogs og boltret oss der, med solpanel og våre liv. Der var to hus i skogen, som ikke hadde vært bebodd på ti år. Store epletrær, og pærer, kirsebær, plommer, hasselnøtter og alskens buskvekster. En trygg plass for mine barn å vokse opp. Vi flyttet fra det som hadde vært vårt hjem i et år, på ei vakker øy sør for Bodø. Men det var allerede sent på høsten så vi fikk liksom aldri etablert oss ordentlig i skogshusene. Så vi dro for å søke lykken i byen for vinteren. Jeg dro inn på NAV der jeg sendte inn søknad om livsopphold og bopel for meg og familien. NAV svarte med å avslå søknaden og sendte heller ei bekymringsmelding til barnevernet.  

 

Alice dro til barnevernskontoret for å forhøre seg hva som var det bekymringsverdige i forhold til barna i denne bekymringsmeldinga, det var liksom litt uklart for oss. På dette tidspungt bodde vi i ei hytte (norsk standard, dusj dass, 220-volts strøm, kjøkken, soverom, kabel-TV, internet) som til og med NAV B betalte for. 10 åringen bodde hos sin far og fikk styre med skolegang der. Dama på barnevernskontoret kunne ikke svare på hva som var å sette fingeren på, men forklarte at ikke alle bekymringsmeldinger førte til sak. vi hørte ikke noe mer fra barnevernet før etter tre måneder da ble vi innkalt til møte. Mye hadde skjedd på tre måneder bl.a. hadde Alice tatt med seg ungene å flyttet til sin sønn sørpå. Jeg møtte opp alene hos barnevernet, og sa at den bekymringsmeldingen fra NAV bare var tull og at jeg ikke forsto på hvilken måte dem mente barna våre led. Men barnevernsdamene kunne fortelle meg at det ikke var den bekymringsmeldingen fra NAV som lå til grunn for dette møtet, men ei annen bekymringsmelding som dem mottok en måned etter den fra NAV. Meldingen lød som følger, jeg siterer fra lydopptaket:

"Hei jeg ønsker å være anonym da jeg vet hvem di er. Di har bodd i skogen i Bodø, og di er nå ikke bare et barn, men tre barn? Etter di bodde i Bodø, i skogen, var di i en periode i flykt fra barnevernet. Så fikk di hus her på øya, som di leide. I høst forsvant di, di skulle til barnemorens hjemland, men jeg har sett denne mannen sitte å spille i Glasshuset og bekymrer meg for barnas vel. Jeg håper at dere kan skjekke opp denne mannen å finne ut hvor han hører til, å se til at barna har det bra. Jeg har en tro på at di kommer til å flykte igjen med disse barna. Den minste er født i sommer og er antagelig ikke registrert noen plasser. Jeg legger ved hannes bloggside. På kommentarene på siste blogginnlegg så tyder det på at di bor i skogen, men jeg vet det ikke."

Og igjen hva er det bekymringsverdige, at jeg er gatemusikkant? Har vi vist manglende omsorgsevne?? Jeg gadd ikke å begyne å krangle med dem engang bare fortalte dem at familien ikke befant seg i Kongeriket Norge og så hadde di plutselig ikke flere spørsmål... Di fikk i alle fall skjekket meg ut. En uke senere mottok jeg brev om at saken var henlagt.

Det ser ut som det går sport i å ringe inn bekymringsmeldinger på oss til barnevernet. Det er et litt skremmende system det der, at hvem som helst kan melde deg inn til barnevernet, plutselig er du skyldig før du har bevist din uskyld. Er du sur på naboen din kan du bare melde han inn til barnevernet og han har et voldsomt sirkus foran seg. Personlige vendettaers skarpeste våpen i norge. 

Senere på dagen så jeg ei av damene fra barnevernet sitte å spise pizza på Dolly Dimples sammen med sitt barn. Barnet drakk Pepsi Max (ja den med aspartam) og spiste den derre Dolly-pizzaen som vi jo alle vet er full av glutamat, for ikke å snakke om døde dyr. Så dere kan bare gjette om jeg sendte inn ei bekymringmelding på henne eller ikke... 

Statusrapport

Jeg skal prøve å gjøre ei lang historie kort og redegjøre for min nåværende situasjon:

For snart tre år siden tok jeg imot min første datter i ei selvbygget fødestue dypt inni skogen i Hålogaland. Etter mye klabb og babb med Folkeregiteret som ikke evnet å registrere vår kjære datter, ble selveste barnevernet blandet inn og vi emigrerte Skandinavia. Etter ei to år lang rundreise uten pass gjennom Europa returnerte vi til mitt og min datters fødeland, Hålogaland. Denne gangen også sammen med den ti år gamle sønnen til moren til min datter. Vi besluttet å leve etter statens (barnevernets) standard, og flyttet inn i et A4-hus på landsbygda. Den ti år gamle sønnen er elektromagnetisk sensitiv og kan derfor ikke bo i noen by. Uten mulighet for jobb på landsbygda, og uten å egentlig ville ha noen jobb, på grunn av etisk dilemma med tanke på skattebetaling og medfinansiering av krig og terror i utlandet, fikk vi sosialtjenesten i kommunen til å betale for vår bopel.

Sosialtjenesteloven sier:

§ 5-1 Stønad til livsopphold. De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

"Sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv." (§ 4-5)



Vel vi hadde selv klart å finne oss husvære så det fikk sosialtjenesten slippe, enn så lenge... Og med ei husleie på beskjedene 4500 kroner i måneden så anså jeg ikke oss for å være den største byrden i kommunen, enn så lenge... Tiden gikk og vår andre datter kom til verden, hjemmefødsel i bobblebadet. En måned før fødselen satte sosialtjenesten (NAV) som vilkår til min søknad om livsopphold at jeg skulle delta på et arbeidsavklaringskurs i nabokommunen.

Sosialtjenesteloven sier:

"§ 5-3. Bruk av vilkår.

Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket, og ikke urimelig begrense stønadsmottakerens handle- eller valgfrihet. Vilkårene må heller ikke være i strid med andre bestemmelser i denne loven eller i andre lover.

Det kan stilles vilkår om at mottakeren skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen så lenge stønaden oppebæres."

I og med at jeg anså dette vilkåret om å måtte delta på et arbeidsavklaringskurs i nabokommunen som urimelig byrdefullt akkurat i denne tiden da det var sterkt behov for meg hjemme så nektet jeg. Det resulterte i at jeg mistet min rett til livsopphold. Uten å tenke så mye på økonomi, men heller fryde meg over vår nye datter datt et tilbud om å overta et hus som hadde stått tomt i ti år, helt gratis, eller for en symbolsk sum penger ned fra himmelen. Huset hadde et par lekasjer, og vi gikk igang med å tette di og gjøre i stand huset. Dette var jo hyggelig både for oss og for sosialtjenesten, som fra nå av ikke ville behøve å betale vår husleie.

Men en av naboene, som tilfeldigvis jobber for sosialtjenesten i kommunen, klarte å stikke noen tjukke kjepper i hjulene våre, ved å hviske å tiske til huseieren, og en hyggelig nabo som hadde sett til huset i ti år nå. Sosialtjenestearbeideren spredde løgner og frykt og vi ble til slutt bedd om å forlate huset. For en kuk. Kanskje var det i ren missunelse over at vi, en simpel skogsfamilie, hadde klart å skaffe oss hus gratis, når han selv hadde måtte betale millioner og år i slaveri for sitt lille tun. Eller kanskje han var livredd for å bli nabo med oss, og for å hver dag måtte forklare sine døttre hvorfor det var viktig å jobbe og slave, når familien i nabohuset klarte seg fint uten å jobbe. Uansett grunn, en forbannet tosk er han uansett.

I samme tid dro moren til minne barn sammen med sin sønn til Oslo og ambasaden hennes for å skaffe til veie et pass til sønnen, slik at også han kunne melde seg inn i klubben Norge. Dette etter press fra NAV som hele tiden ymtet frempå at 10-åringen ikke hadde lovlig opphold i landet (noe som forøvrig er noe tøys, har moen lovlig opphold i landet så har også hennes barn det, sier utlendingsloven §§ 112 og 113). NAV drev fortsatt å maset om at jeg måtte delta på dette arbeidsavklaringskurset sitt. Og også nå nektet jeg siden jeg var alenepappa til 2-åringen. Nå gjorde NAV en finurlig vri, dem tok også fra livsoppholdspengene til moren til mine døttre og den nyfødte. NAV har hele tiden prøvd å finne måter å presse meg til å delta på dette "kurset", blandt annet har dem truet med å ta fra oss barnetrygden. Noe vi har klagd inn til Fylkesmannen (Fylkesmannen er han man skal kontakte om man mener NAV ikke gjør jobben sin). Jeg har brukt Fylkesmannen flittig og fått medhold i hver eneste klagesak. Også nå klagde vi inn NAVs vedtak om å frata mor og datter livsopphold. Prossessen er slik at om man ønsker å klage på NAVs besluttning så sender man en klage til NAV, som så sender klagen videre til Fylkesmannen. Denne gangen sendte ikke NAV vår klage videre til Fylkesmannen! Dette var i august. Og siden har NAV ignorert oss. Den siste søknaden om livsopphold ble ikke engang behandlet, jeg regner med at di på NAV bare la den rett i søppla etter å ha mottatt den. Ingen elendig oppførsel fra dette NAV-kontoret overrasker meg.

Så etter at NAV begynte å ignorere oss i august, måttte vi begynne å se etter en annen måte å leve livene våre på. Jeg har tørket støv av solpanelet og gått til anskaffelse av dynamo for å lage vindmølle for å generere elektrisitet. Vårt leieforhold i A4-huset har opphørt og vi er nå tilbake i skogen. Sosialtjenesten i kommunen har feilet i sin jobb.

Fortsettelse følger... sikkert...

Barnehagedebatt

Har drevet med debatt/samfunnsutvikling på internetn. Her er et utdrag fra debatten Karriærekvinne eller 5-barnsmor?

...............................................

Betydningen av ordet "mor /mødre" er nokså utvannet i disse tider.

"Må i barnehagen for å sosialiseres". Latterligste argumentet jeg har hørt siden krigen. Di kan vel sosialiseres utenfor barnehageinstitusjonen også. Naboen har også barn... Bedre for barn å være med mennesker i forskjellige aldre, og ikke bare med dårlige eksempler på egen alder, uansett

1.åringer i barnehage for at far og mor skal dyrke sine karriærer. Nei di folkene der skulle aldri ha fått barn i utgangspungtet.

Sikkert fint om du har kjipe foreldre, og barnehagetantene er dritkule. Men det er ofte ikke tilfellet. Jeg har selv jobbet mye i barnehager og jeg må si at nivået hos tantene er labert. Har vært borti mye rart, tanter som snakker om slanking og sminke med 4-åringer, og småbarn som må sitte i avføring helt til foreldrene kommer og henter dem. Mye sukker, salami og slappt og naivt forhold til kosthold. Selv har jeg ikke mine barn i barnehage fordi jeg ønsker selv å oppdra dem. Ja, jeg har faktisk ofret karriæren for dem. Og di sosialiseres uansett, ingen fare for det.

Noen foreldre synes der er greit å sende barna sine i barnehage, militærbarnehage, til kirka, eller til boot camp, eller til gay pride, til Gildes salgslager, eller til Tromsø, eller til kinoen for å se en elendig film med dårlig moral. Og barna blir formet deretter. Og noen foreldre ser viktigheten av å skåne barna for alskens jåss. Og ja jeg er klar over at verden er full av alt mulig rart, og før eller senere vil barna få se verden i et større bilde. Men jeg mener at barna skal slippe å bli utsatt for tull og elendig oppførsel, i alle fall di 6 første leveåra. 

Dårlig moral. Jo forige filmen jeg så sammen med barna og måtte slå av i sensurens navn, var faktisk en så tilsynelatende uskyldig film som TOY STORY, det var da han Cowboyen begynte å slå Buzz Lightyear i trynet at vi slo av den filmen og heller satte på en annen. 

Vi har en ti-åring i huset. Han hadde en kort karriære i barnehagen, han fikk prøve seg. Før han gikk i barnehagen hadde han ikke lært oppførsel som å være egen, possesiv. Han hadde heller aldri slått noen. Men han lærte seg slik kjip oppførel i barnehagen. Og det er trist.

Jeg har heller ingenting imot homofile, forstå meg rett.

Fylkesmannes beslutning (fortsettelse fra forige blogginnlegg)

Ja, så har Fylkesmannen (eller fylkesdama, for å være helt korrekt) behandlet min klage på NAVs elendige måte å behandle en sak jeg har hatt gående, som sosialklient. 





Om NAV tror at jeg, kommer bli mer medgjørlig om di kommer med lovstridige vedtak, så tar di grundig feil. Di har kun oppnådd det motsatte. Jeg ser fram imot en laaaaang karriære som sosialklient. 

Men akkurat nå er jeg mest opptatt av å drikke alkoholfri champagne. Skål! :D

Min vei ut, og inn, i systemet

For en tid tilbake bestemte jeg meg for at jeg ikke lengre hadde lyst til å betale regninger, jeg ønsket egentlig å slutte med penger helt og holdent. Første steg var å slutte å leie hus, og betale for elektrisitet. Som følge av det sluttet jeg i min jobb på ei barneskole. Noe jeg hentet ytterligere motivasjon til da president Kjell-Magne Bombevik besluttet å sende norske soldater (og skattepenger) til Afganistan, jeg hadde ikke samvittighet til å medfinansiere drap og tortur, gjennom mine skattepenger, så jeg sluttet å betale skatt. Jeg bygde meg selv et lite hus i skogen på kommunal grunn (personlig så ser jeg forbi konsepter som min tomt og din tomt, men jeg er vel vitende at andre fortsatt lever i illusjonen om at landområder tilhører dem som har et A4-ark der det står at nettopp dem eier denne delen av landet). Jeg valgte å bygge huset på kommunal grunn for å unngå konflikter med "eieren". Mens jeg bodde i skogen, var jeg ofte innom det lokale Nav-kontoret for å hente borgerlønnen min som på dette tidpungtet var på 5400 kroner i måneden. Jeg kjøpte et solcelleanlegg for å produsere elekrisitet. Med tiden hadde jeg bygget opp et lydstudio i det lille huset, der satt jeg å spillte inn musikk, det ble til to album, "I am God" og "You are God". Noen punkere lærte meg kunsten å dumpster dive (handle mat gratis fra baksiden av supermarkedene), jeg hadde ikke lengre utgifter til mat, og begynnte å svømme i overflod. Selvangivelsen sluttet jeg å levere, og noen år etter at jeg sluttet å levere den fikk jeg beskjed om at jeg ikke lenger var en borger av Norge. I og med at jeg ikke hadde levert selvangivelsen på ei stund så antok skattekontoret at jeg hadde utvandret. Her må jeg legge til at samtidig som jeg hadde status som utvandret så var jeg innom Nav for å motta borgerlønnen. Så egentlig skulle det ikke være noen tvil om at jeg fortsatt befant meg i nærheten. Og har man status som utvandret nordmann så har man ikke lengre tillatelse til å jobbe og skatte til Norge. Perfekt.

Av helsemessige årsaker flyttet jeg til Syden en vinter, der fikk jeg helsen tilbake og møtte ei dame som villle være med nordover for å leve et liv i luxus og overflod. Uten pass haiket vi oss fra Sør-Europa til Hålogaland, på vei nord ble vi gravid. Barnet ble født i ei selvbygget gamme i skogen, med meg selv som jordmor. Moren til barnet er fra Øst-Europa, hun hadde en sønn fra før, han bodde på dette tidspungt sammen med sin far i Øst-Europa. Men der hadde di støtt på problemer og Moren så det som nødvenig å reise sørover for å møte sønnen og faren hans. Og vi tenkte at det ville bli enklere for oss å reise om vi hadde pass til den nyfødte. Så vi dro til nærmeste Folkeregisterkontor, for å ordne med det (noe jeg sterkt anbefaler andre i samme situasjon å IKKE gjøre). Folkene på folkeregiterkontoret klarte (ønsket) ikke å registrere babyen, heller sendte di barnevernet etter oss. Vi hadde noen møter med barnevernet før vi av sikkerhetsmessige årsaker forlot Kongeriket, uten pass. 



Etter et par år i Syden besluttet vi å returnere til Skandinavia (tilbake til røttene). Og siden den mektige barnekidnappingsorganisasjonen, Barnevernet, var så skeptisk til vårt levesett fant vi ut at det beste (for vår datters sikkerhet) var å leve etter deres standard. Vi fikk tilbud om å leie et hus på landsbygda for en (relativt) billig penge. Vi flyttet inn, og sendte regningen på husleie og strøm til det lokale Nav-kontoret. Og dem betalte, slik som dem etter loven er pliktig til. Til gjengjeld måtte jeg delta på et "kurs", slik at dem kunne kartlegge min psykologiske profil, finne ut om jeg var arbeidsfør eller ikke. Noe dem ikke trenger å gjøre på noe "kurs" dem kan jo bare lese bloggen min så finner dem nok fort ut at jeg er sinnsyk og arbeidsufør, for jeg er jo utstyrt med moral som gjør det umulig for meg å betale skatt til en nasjon som driver krigføring.





Videre skrev dem et utdrag fra Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (§ 20): "Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad? Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket. De må ikke være uforholdsmessig byrdefulle for stønadsmottaker eller begrense hans eller hennes handle- eller valgfrihet på en urimelig måte." Videre skrev Nav: "Dette vedtak kan påklages Fylkesmannen. Fristen er 3 uker."

Men jeg dro på "kurset", der møtte jeg flere som meg, stolte arbeidsledige, som av ulike grunner sto utenfor arbeidslivet. Litt av en gjeng? Kurset skulle vare i fire uker, i løpet av di fire ukene skulle jeg ta imot mitt barn nummer to, så jeg anså dette vilkåret som UFORHOLDSMESSIG BYRDEFULLT FOR STØNADSMOTTAKER, da jeg måtte være tiltede hjemme da barnet skulle komme. Så jeg klagde på vedtaket til Fylkesmannen innen 3 uker var gått. En dag ETTER tre uker var gått fikk jeg beskjed fra Nav om at min klage ikke ville bli behandlet siden: "Klagen må være skriftlig og inneholde navn, fødselsnummer og adresse". Jeg hadde ikke skrevet mitt fulle fødselsnummer og adressen i klagen. Hallo Hallo!?

Jeg var to dager på "kurset". Brukte 10 timer hver dag på noe som føltes som ingenting. Jeg lærte INGENTING nytt på dette kurset. Hjemme hadde jeg ei jente på to år og ei høygravid mor som hadde behov for mitt nærvær, Mor hadde i løpet av disse to dagene slitt seg ut fysisk, med å være alene med to barn (pluss en på vei), hun kunne ikke lengre tilby 2-åringen en rompevask uten å selv slite seg ut, så jeg prioriterte familien fremfor å kaste bort både tid og godt humør med å delta på et tullete kurs. Jeg var for å besøke legen for å få henne til å skrive ut ei sykemelding, slik at jeg ville få gyldig fravær da jeg nå hadde bestemt meg for å ikke lengre befinne meg på kurs. Men legesekretæren kunne fortelle meg at det denne dagen ikke var en eneste lege i hele kommunen å oppdrive da dem alle var på kurs. Jeg måtte le litt inni meg siden jeg nå viste hva ordet kurs betydde og jeg så for meg alle kommunens leger sitte henslengt på plastikkstoler, drikke kaffe og snakke om ingenting. Men jeg kunne bestille en time hos legen, neste ledige time var fem dager senere kl. 13. Kanskje da ville jeg få ei sykemelding, i mellomtiden var det bare å skulke. Disfunksjonellt system, tenkte jeg.

Nav trakk tilbake livsoppholdspengene, så jeg søkte etter noe som heter nødhjelp, det er den laveste satsen innen Nav-stønad-systemet.

Jeg fikk innvilget ti dager med nødhjelp på 1480,-. Etter den utbetalingen dro jeg til NAV for å få svar på hvorfor det ikke var kommet mer penger, i følge satser som jeg er kjent med så er nødhjelpsatsene på 110,- pr. dag voksen og 80,- pr. dag barn. Noe som ville blitt 1900,- for ti dager for meg og min datter, altså 420 for lite. Som svar på dette fikk jeg fra NAV, sitat: 

"Hver kommune står fritt til å sette satser for nødhjelp innenfor rimelighetens grenser, og det betyr at det ikke er gitt at nødhjelpssatsene er like. Du fikk utbetalt nødhjelp for deg og din datter for en uke utbetalingen var den 28.04. Fra det samlede beløpet ble barnetygden trukket fra." !!!

Så ikke bare har de sluttet å betale husleia, tatt livsoppholspengene, tatt deler av nødpengene, dem ønsker også å ta fra oss barnetrygden?

Husleien er fortsatt ikke betalt denne måneden. Her prøver dem altså å frata oss ALT av økonomisk bistand om jeg ikke deltar på et "kurs". De bruker uortodokse pressmiddler. Lurer på om paragrafrytterne på Nav med alle de lover som dem oppererer med, og er nødt til å følge, kan sette en barnefamilie "på gata" i 2015? Noe som jeg egentlig ikke ser på som noe problem, vi klarer oss fint uansett, vi har et stort nettverk.

Situasjonen nå er den at jeg har sendt inn en klage på Navs klage på min klage på Navs vedtak. Og Fylkesmannen er blandet inn og jeg venter på hans besluttning på om kursdeltagelse fra min side er UFORHOLDSMESSIG BYRDEFULLT FOR STØNADSMOTTAKER, og om vi fortsatt kan bo i et A4-hus? Samtidig sanker jeg mat fra skogen, og planlegger en kriminell kariære.

Men jeg tar dette med bosituasjonen med full avslappethet, for i Sosialtjenesteloven står det:

"Sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv." (§ 4-5)

Er du i en akutt nødsituasjon, uten noe sted å bo, har kommunen ansvar for å skaffe deg et midlertidig sted å bo umiddelbart. Dette kan være helt eller delvis betalt opphold i pensjonat, hospits eller hotell inntil det er mulig å finne en permanent løsning på boligspørsmålet. Ofte er dette en dyr løsning for kommunen, og det bør derfor i konkrete tilfeller det vurderes om ikke hjelp til etablering i en vanlig bolig totalt sett vil være en bedre løsning både for deg og kommunen.

Så om NAV ikke betaler for denne månedens husleie, så må kommunen losjere oss inn på hotell, og på hotell har di som oftes frokostbuffét. Er det noe jeg er god på så er det buffét.

(Bilde fra Vega, vegan-buffét-retaurant i Oslo)

Har diskutert denne saken på forum på internett og mottatt tilbakemeldinger om at jeg burde slutte å klage å få meg en jobb. Men disse menneskene har ikke forstått situasjonen riktig. For det første så tillater ikke familiesituasjonen at jeg på dette tidspungtet skaffer meg jobb, jeg trengs hjemme. For det andre så finnes det ikke en eneste ledig jobb i hele kommunen (i denne sammenheng kan jeg nevne at våre nærmeste naboer er fire polakker som "jobber"). For det tredje så har jeg moralsk dilemma når det gjelder betaling av skatt. For det fjerde så tillater ikke min kropp at jeg oppholder meg lenge i WiFi, og ikke sover til jeg er uthvilt, jeg må holde kreften i sjakk. 

Da jeg var ungdom hadde jeg en venn som senere skulle bli heroinist. I voksen alder slo jeg alltid av en prat med han om jeg tilfeldig møtte han på gata. Han kunne fortelle meg at han var blitt uføretrygdet og mottok 12 000 i måneden fra Nav, som han kunne kjøpe heroin for, i tillegg dekte di husleien og strømmen. Det er faktisk sånn at i Kongeriket Norge i 2015 så yter staten mer bistand til narkomane enn til sunne barnefamilier.    

 

Fortsettelse følger...

 

 

Våren er i anmarsj og det tappes bjørkesaft

Våren kom tidlig i år, vi hadde gåsunger (på selja) allerede i begynnelsen av mars. Og bladene på noen av bjørketrærne har så vidt begynnt å springe ut. Så da er det bare å finne frem øks, hammer og et skrujern slik at vi kan tappe bjørkesaft /bjørkevann fra trærne. 

Jeg klinker øksa med hammeren og lager en V i treet. Så slår jeg skrujernet inn nederst på V´en og jokker litt frem og tilbake slik at det blir et hull der. Inni hullet stikker jeg en halv pinne. Og henger opp ei flaske.



Det er rundt fullmåne det kommer mest vann i flaska. Jeg regner med at når fullmånen er over oss, om noen dager, så tapper jeg to liter pr. tre, pr. dag.

Har du bjørkepollenallergi så anbefaler jeg deg å drikke bjørkesaft da det er den beste forebyggende medisinen. 

Bilder fra sommeren 2014

Vi har reist også i sommer.

Pakked inn håret og kledd oss som Ola Normann på tur.


Skaffet en sykkel.


Spist mye frukt.


Besøkt hellige land


Lest bøker


Badet i havet


Skaffet ennå en sykkel, barbert ansiktet og ikledd oss andre streitingklær


Spist skogens frukter


Har bodd her og der


Spist blåbær


Vært på buffèt


Syklet


Tatt en omvei


Spist mere bær


Gått barbeint i moselandskap



Levd rundt bålet



Varmet vann


Dusjet


Skaffet nok en "sykkel"


Spist favorittgrønnsaken brokkoli


Gått rundt i favorittskoene


Ventet på toget


Vært på fantastiske plasser


Bedrevet akrobatikk


Og besøkt urbane strøk

Det har vært ei lærerik og vidundelig tid. Nå kommer vintern...

Vel, jeg var så sein med å publisere dette blogginnlegget at nå er det faktisk vår.

Fred ut.

Download RuMuJo album for free

Cool, this torrent is still up and running: https://thepiratebay.se/torrent/8238925/You_Are_God

Yeah right...




Jeg pisser ikke på løven

Etter mitt forige blogginnlegg har jeg mottatt en del tilbakemeldinger, fra en del personer som ikke har forstått meg riktig. Jeg har blitt fortalt at noen tolker det dit hen at jeg ytrer hat mot "Staten Noreg". Men dere må bare ha det klinkende klart for dere, at min samfunskritikk ikke er hatfull, jeg er like full av kjærlighet som John Lennon. Og ja jeg vet at også Lennon i sin tid ble misstolket; "Imagine there´s no heaven" og "Imagine there´s no countries" sang han, og dem som gikk rundt og trodde på heaven og countries så jo følgelig hans ytringer som et personlig angrep. Men både jeg og Lennon skrev våre tekster i kjælighetens navn, og vi hadde visjoner om noe annet en hva verden hadde presentert oss. "Sytemet er amatørmessig, og det ligner mer og mer på nazi-Tyskland ettersom tiden går", skrev jeg og noen tolket det som hat. At systemet er amatørmessig skriver jeg fordi mitt møte med systemet har vist meg nettopp det. Dette er min personlige erfaring, og i et fungerende demokrati har jeg rett til å uttale dette. At systemet ligner mer og mer på Nazi-Tyskland skriver jeg fordi jeg har sett hvordan dette samfunnet har utviklet seg bare di tre siste generasjoner. Jeg kunne også sagt at samfunnet ligner mer og mer på USA. Og systemet i USA ligner mer og mer på Nazi-Tyskland. Dere tror kanskje at Nazistene tapte 2. verdenskrig, og det er delvis sant, men vi må også være klar over at det var kun en håndfull nazi-offiserer og vitenskapsfolk som ble straffet for forbrytelsene di hadde gjort. Di andre flyttet til USA og fortsatte å jobbe i inflytelsesrike stillinger over there. Forsvarspakten NATO ble dannet og ble etterhvert om til angrepspakten NATO. Global nazisme, eller facsisme om du vil. Kall det hva du vil? Norges riksvåpen, ei løve, med øks, hvor stammer det symbolet fra? Babylon? Jeg bare spør?

 



Jeg hater ikke staten, heller prøver jeg å holde en viss avstand, jeg trekker meg unna, og det er en fredfull akt. Og at jeg oppfordrer andre til å fredfult trekke seg unna er ikke en akt av hat, men en akt av fred. Når jeg oppfordrer mine brødre og søstre til å ikke betale skatt så er det fordi jeg vet at om ingen betaler skatt så har ikke staten penger til å drive krigføring i Afganistan eller Libya, eller Syria. Jeg handler i brorskapets ånd.

 



Jeg ser staten Norge som en klubb eller en organisasjon om du vil, og i følge menneskerettighetene artikkel 20, 2. punkt står det "Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon". 

 

Det er mange av menneskerettighetene som berører mitt liv:

 

Artikkel 1:

"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."

 

Artikkel 3:

"Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet."

 

Jeg er ikke antistat jeg er pro-frihet.

Norge er en slavestat. Jeg er klar over at di aller fleste som er i jobb i Norge jobber ut fra egen vilje. Og det sier jeg ingenting på, folk må da få jobbe om di selv vil. Men når staten tvinger folk til å jobbe, med den trussel at di kommer og tar dine barn fra deg om du ikke ønsker å slave, så er det et tegn på fascisme og et brudd på menneskerettighetenes Artikkel 4. 

 

Artikkel 4: "Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt"

  



Artikkel 12:

"Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse." 

 

Artikkel 16, 3. punkt: 

"Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse."

 

Artikkel 18:

"Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer."

Min tanke er fri. Min religion er skogen, frihet er min tro. Det er min rettighet å gi uttrykk for min tro.

 

 

Eller

 



Og hvor går grensen mellom ytringsfihet og trakasering. Det er jo et aktuellt tema i disse Mohammed-karikatur tider. Er det greit å ytre seg om man vet at noen av dem som hører på kan føle seg tråkket på? Jeg mener at man har rett til det, men man kan jo også ta sine forholdsregler og tenke gjennom konsekvensene av sine handlinger. BANG BANG KØBENHAVN!!! Du kan godt gå ut på savannen å pisse på løven, men vit at løven kan åpne kjeften sin å spise deg opp. Selv så står jeg ikke ute på savannen, jeg sitter oppi treet og løven sitter inni et bur, og jeg pisser ikke på den, jeg sitter fredfullt der oppe i treet og forteller løven med myk stemme hvem den er. Samtidig går en del mennesker rundt der nede å samler mat for å gi til løven i buret, noe som ikke er nødvendig, dere kan bare klatre opp i trærne, her kan vi bygge trehytter og et nytt samfunn.

 

Imagine all the people living life in peace.

Hvorfor registrere våre barn

Etter å ha vært med på denne karusellrunden med det norske byrokratiet så har jeg blitt mer sikker på min sak enn jeg noen gang har vært. Det beste er å holde seg unna di såkalte myndighetene. Du er trygg i skogen, der kan du lage barn og oppdra dem selv. Jeg anbefaler alle medmennesker til å IKKE REGISTRERE sine barn, og om det såkalte barnevernet ikke liker at du ikke registrerer dine barn og prøver å presse dere til å registrere barna så anbefaler jeg dere å trekke dere dypere inn i skogen. Hold barna borte fra Helsestasjonene og NAV, di er "barnevernets" (trangsynte) øyne, eller tentakler, om du vil. Sytemet er amatørmessig, og det ligner mer og mer på nazi-Tyskland ettersom tiden går.



Da vår datter var 3-4 måneder forlot vi Vest-Skandinavia for å møte hennes bror i Spania. Egentlig var det meningen at han skulle komme nordover til Skadinavia for å bo med oss, men vi besluttet heller og selv reise, siden det norske "barnevernet" blandet seg inn i livene våre. Dem likte ikke tanken på at vår datter ikke var registret i folkeregisteret. Her må det nevnes at vi foreldre gjorde det vi kunne for å få henne registrert, men Folkeregisteret nektet å registrere henne. Så vi satt på en måte fast i ei felle som ville resultert i at staten ville ha kidnappet vår kjære datter om vi ikke handlet varsomt. Har man et barn som ikke er registrert står man i fare for at barnevernet tar ungen fra deg, og om Folkeregisteret da også nekter å registrere barnet så er det ikke mye man kan gjøre. I et av di første møtene jeg hadde med "barnevernet" nevnte jeg ærlig som jeg er at vi planla å reise utlands for å møte resten av vår familie. I ettertid har jeg blitt fortalt at om banevernet misstenker at foreldre som er i deres søkelys vil forlate landet med barn, vil di iverksette strakstiltak, det vil som oftest si at di tar ungen på direkten. Barnevernet kalte oss inn til et nytt møte. Før vi skulle møte med dem spurte vi dem om di kunne garantere for vår datters sikkerhet, med andre ord at di ikke ville kidnappe henne. Vi fikk til svar at det kunne di ikke garantere. Det møtet ble det ikke noe av, vi stakk, selvfølgelig. 

Vi reiste rundt i Vest-Europa med vår identitetsløse datter. Høvelig problemfritt, og i overkant spennende da vi krysset et par fiktive grenser. Da vi ble stoppet på en grenseovergang i Iberia måtte vi bruke navlestrengen, og foto fra graviditeten og fødselen for å komme oss videre, englene geleidet oss trygt inn.



Mens resten av familien var i trygghet i Iberia reiste jeg tilbake til Bodø og forlangte et møte med Barnevernet, dem kunne til min store glede fortelle meg at "saken" mot oss var henlagt.

Noe som heter Personregisteret hadde pålagt oss (mor og datter) å gjennomføre en DNA-test for å bevise slektskap. Testen ville koste oss 3100 kroner og måtte gjennomføres av Folkehelseinstituttet. Om testen beviste slektskap mellom mor og datter ville vår datter bli registrert. Men vi var i Iberia da dette pålegget kom og det var vanskelig for oss å gjenomføre hva di krevde fra oss. Samtidig kontaktet en advokat oss, han utgav seg for å være en barmhjertig samaritan og tilbød oss sin hjelp og ekspertise. Han fikk fullmakt til å skaffe vår datter "identitet". Etter vi sendte han fullmakten med våre underskrifter startet forholdet mellom oss og advokaten å utarte seg noe merkelig. Han sluttet å svare på våre mailer og sluttet senere også svare oss da vi ringte han på telefon. Et år uten at han fikk gjort noe annet enn å holde oss borte fra Kongeriket Norge, havnet vi plutselig i København. Og etter et trivelig opphold der reiste tilbake til vår krigssone, Kongeriket Norge, Vest-Skandinavia, fortsatt uten "papirer" for vår datter. Dem stoppet oss i tollen. Det var spennende? Men det er ikke bare paragrafryttere og faschister som jobber i tollvesenet, der jobber også faktisk medmennesker. Og dem hadde for en tid tilbake sett oss på TV og kjente til historien vår. Vi forklarte at vi var kommet til berget for å ordne med papirer og at vi ikke ønsket videre engasjement fra myndighetene, for å unngå at vår et og et halvt år gammle datter skulle lide unødig. Dem lot oss gå.



Vel i Oslo startet vi det som skulle vise seg å være en laaaang prosess. Først sporet vi opp advokaten som ikke ville svare på våre henvendelser. Han var oppført som arbeider i et anerkjent advokatfirma. Da vi stod utenfor døren til det firmaet, ble vi stående å klø oss i hodet mens vi studerte symbolikken som utsmykket inngangspartiet



Vi ringte på, men i kjent stil svarte ingen, selv om dette var midt i kontortida. Etter en stund kom en person ut og jeg benyttet sjansen på gå inn. Personen som gikk ut beskuet meg med undrende blikk, mens jeg fast bestemt på trenge meg inn døra fortsatte mot trappa. Vel oppe i riktig etasje banket jeg på døra som ledet inn til advokatfirmaet. Ingen åpnet. Så jeg tok heller et bilde av gulvet i oppgangen:



Nei ingen svar der i gården. Den "barmhjertige" advokaten stod også oppført som arbeider hos Redd Barna. Så vi tok turen til Redd Barna-kontoret, og der var han, jeg kjente han raskt igjen etter å ha sett bilder av han på internet, og sa at vi var kommet for å si opp avtalen om juridisk fullmakt. Han nølte og sa at han hadde di nøvendige papirene hjemme og ikke her på kontoret. Men vi tynte han og fikk han til å undertegne et skriv som ville kansellere fullmaktsavtalen som han hadde liggende hjemme.

I samme periode var vi stadig inne på Folkeregisterkontoret i Oslo (Skatt Øst) Der handlet det om å få muligheten til å gjennomføre DNA-testen (som vi hadde blitt pålagt) i et privat labratorium siden vi over hodet ikke hadde tillit til Folkehelseinstituttets kriminelle virksomhet. Folkehelseinstituttet er ikke en statlig institusjon men har allikevel monopol på rettskraftige DNA-tester. Folkehelseinstituttet ble grunnlagt av en av verdens mest kjente satanister. Etter press fra oss og empatiske medmennesker hos Skatt Øst fikk vi til slutt lov til å gjennomføre testen i et annet labratorium enn folkehelseintituttets, med en offentlig fastlege som vitne (eller en annen offentlig tjenestemann). Vi dro til min fastlege på Grønland og hun utførte testen, nøye etter Skatt Østs instruks og sendte den inn til vårt favoritt-DNA-labratorium. Dessuten sparte vi 500 kroner på å sende testen dit og ikke til Folkehelseinstituttet. Testen beviste slektskap mellom mor og datter og vi (gjennom Skatt Øst) sendte resultatet videre til vår gamle venn Britt Palmer i Personregisteret. Og vi trodde med dette at alt ville være i skjønneste orden.





 



 









 


!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Vedlagt lå en instruks om hvordan DNA-testen egentlig skulle gjennomføres, der nevtes det at KUN Folkehelseinstituttet skulle brukes for å gjennomføre DNA-testen.

Ja hallo hallo, om denne historien ikke var kjedelig nok fra før, så klarer altså naziregimet i Kongeriket Norge og nok en gang stikke kjepper i hjulene våre, vi måtte le av amatørsystemet. Her hadde vi gjort alt dem hadde bedd oss om å gjøre og allikevel var det ikke nok for dem. Vi kom til Vest-Skandinavia i august, i god tro om at denne saken raskt ville være ute av verden. Nå var det NOVEMBER, og vi stanget fortsatt mot et byrokrati som forandret spillereglene etterhvert som vi spillte. Siden august da vi kom hadde vi bodd i skogen under enkle forhold, noe som er kjempetrivelig om sommeren, men når høsten og vinteren er om hjørnet så må man enten bygge vegger, tak og innstallere varme, eller stikke til varmere og mer komfortable forhold. Vi forlot vår tempel i skogen.



Så Personregisteret hadde nå intet mer å si om saken, og hadde sendt ansvaret over til en overordnet instans med navn "Skattedirektoratet", nest øverste instans etter en som kaller seg for Kong Harald. Så jeg sendte en mail til Lars i Skattedirektoratet:

"Hei Lars. Jeg er far til et barn som ennå ikke har mottatt sitt personnummer slik som jo alle barn født i Norge har krav på. Vi foredldre har vært gjennom mye for å få dette til, men fortsatt så har ikke vår datter noe personnummer. Og jeg klarer ikke å forstå hvorfor, nå som vi har gjort alt som Personregisteret har bedd oss om (vi har bl.a. tatt en DNA-test med min fastlege som vitne). Det virker som om de som jobber i Personregisteret ikke evner å ta ansvar for å få barnet registrert. Og nå er "saken" sendt over til deg i Skattedirektoratet. Og dette tar utrolig lang tid, dyrebar tid for oss.

Barnet ble ikke registrert da vi like etter fødselen var innom Folkeregisterkontoret i Bodø, på grunn av at de som jobbet der ikke viste hvordan de skulle registrere et barn som ble født uten jordmor til stede, vi gikk dit for å fylle ut et "melding om fødsel-skjema" men det fikk vi ikke gjort. Det tok dem ytterlige to uker å gi oss dette skjemaet, det skjedde gjennom en lege. Legen opplyste oss foreldre at det var vi og kun vi foreldre som skulle fylle ut dette sjemaet, noe vi allerede kunne ha gjort da vi gikk inn på Folkeregisterkontoret første gang. Men nå hadde det gått så lang tid at fristen for å registrere barnet var utløpt. Med andre ord slurv fra arbeiderne på Folkeregisterkontoret i Bodø førte til at barnet ikke ble registrert innen fristen. Og så ballet det på seg, med dagsbøter og DNA-test som vi selv måtte betale for. Barnet vårt har ennå ikke mottatt ei eneste krone i offentlige ytelser slik som alle norske barn har krav på. Dette er mildt sagt frustrerende for oss. Håper du evner å registrere vår kjære datter. Oppretter uansett herved kontakt med deg, Lars."

?????????????????????..
Jeg mottok et brev fra Lars der det stod mye tull, så jeg skrev nok en mail til han:

"I deg mottok jeg et brev fra dere der det står mye... Jeg forstår det slik at dere godkjenner DNA-testen og slektsforholdet mellom mor og barn, men ikke godkjenner at vi brukte en offentlig lege til å gjennomføre testen. Har jeg oppfattet riktig?

Dere skriver: "At et skattekontor skal ha veiledet noen til å DNA-test på et legekontor finner vi har formodningen mot seg". Vi ringte (d.v.s. en arbeider på Skatt Øst etter vårt ønske) til Personregisteret i Hammerfest og spurte om å gå til en offentlig lege var riktig måte å gå frem på, og vi fikk fortalt at det var en riktig vei. At denne samtalen har funnet sted bekrefter Britt Palmer i Personregisteret. Se vedlagt fil.

Vi stiller oss undrende til at Skattedirektoratet ikke godkjenner en fremgangsmåte som Personregisteret godkjenner.

Hvor vidt meg bekjent er fastlegene i Kongeriket Norge offentlige tjenestemenn.

Hva mener du vi skal gjøre nå da for å få vår datter registrert?? Mener du seriøst at vi må utføre nok en DNA-test som vi selv må betale for, med en politimann som vitne?

Denne saken som dere har laget mot oss er forbi min fatteevne.
Håper du i empati tenker gjennom saken og ellers får en hyggelig dag.

Hilsen Far."


Jeg fikk aldri noe svar fra Lars etter den siste mailen? arrogant.

Før noen nazister kom for å tvinge oss til å avgi DNA-test nr.2 for så å sende den til Nazi-Folkehelseinstituttet, besluttet vi å bestille nok et DNA-kit fra vårt private favoritt DNA-lab. Vi reiste til Bodø og trappet bestemt inn på folkeregisterkontoret der. Og nærmest tvinget hun dama som hadde nektet å gi oss et "melding om fødsel"-skjéma to år tidligere til utføre og bevitne DNA-test nr.2. Og hun sendte den inn til vårt favoritt DNA-lab. Resultatet kom fort, samme resultat som test nr.1, mor var med 99,999% sikkerhet mor til vår datter. Noe jeg er 100% sikker på siden jeg med egene øyne så vår datter komme ut av henne. Om hun er MIN datter er jeg derimot ikke 100% sikker på, det kan man aldri vite som mann, med mindre man tar en DNA-test, noe jeg ikke tenker ta meg råd til?

Personregister turte ikke og også denne gangen, finne på nye spilleregler. Over to år etter vår datters fødsel mottok hun sin fødselsattest. (Og Barnevernet kan bare sette seg tilbake og slappe av).
Pris:
2600,- DNA-test #1  
 500,- Legebesøk for å ta og bevitne DNA-test #1
2600,- DNA-test #2
3000,- Nødvendige reiseutgifter (dette tallet er i mye høyere om man legger til reisen fra Algarve)

sum: 8700,- + tort og svie, mye tort.



Etter å ha vært med på denne karusellrunden med det norske byrokratiet så har jeg blitt mer sikker på min sak enn jeg noen gang har vært. Det beste er å holde seg unna di såkalte myndighetene. Du er trygg i skogen, der kan du lage barn og oppdra dem selv. Jeg anbefaler alle medmennesker til å IKKE REGISTRERE sine barn, og om det såkalte barnevernet ikke liker at du ikke registrerer dine barn og prøver å presse dere til å registrere barna, så anbefaler jeg dere å trekke dere dypere inn i skogen. Hold barna borte fra Helsestasjonene og NAV, di er "barnevernets" (trangsynte) øyne, eller tentakler, om du vil. Sytemet er amatørmessig, og det ligner mer og mer på nazi-Tyskland ettersom tiden går.



Overgrep mot barn..?

I mine øyne er det et overgrep mot uskyldige barn å klippe av forhuden deres, det er et overgrep å melde dem inn i en religiøs sekt uten deres samtykke, det er et overgrep å gi dem menneskekjøtt for å spise, eller hestepølse eller svinekjøtt for den saks skyld, det er et overgrep å fø dem aspartam, bisfenol-A eller fluor, i mine øyne er det et overgrep mot di små å lære dem å drepe andre mennesker ved å gi dem voldelige TV-spill, det er et overgrep å ekskludere dem fra familielivet ved å sende dem til en barnehage, det er et grovt overgrep å sprøyte inn tungmetaller inn i blodårene deres gjennom vaksiner, jeg mener faktisk også at det er et overgrep å gi barna mobiltelefoner som sender mikrobølger inn i deres unge, friske organer, eller utsette dem for stråling fra wi-fi, det er et overgrep å sende dem ut for å leke i områder med høy konsentrasjon dieseltrafikk, eller utsette dem for støy fra F-16-fly, det er et overgrep å belønne dem med sukker, som om di skulle være kjæledyr som lærer seg lydighet, det er et overgrep å oppdra barna i nasjonalistisk ånd, eller å oppdra barna til å bli ansvarsløse konsumenter, og lære dem rasistiske holdninger, gi dem klær og leker som inneholder ftalater,



det er et overrep å dresse opp småbarn som skjønnhetsprinsesser å sende dem ut på cat-walken, det er et overgrep mot babyer å la dem pisse og drite i en plastikkbleie for så å sitte å ruge på avføringen i timesvis, for meg er er det overgrep å gi barna sodavann fra aluminiumsbokser. Men dette er min personige mening, og der ute i verden finnes alle mulige slags meninger om hva som er og hva som ikke er overgrep mot barn. I den jødiske kultur er det et overgrep og ikke klippe forhuden av babyer, i noen stammer i Papau New Guinea er det et overgrep og ikke gi barna menneskekjøtt å spise, her i Skandinavia er det helt normalt å pusse tennene til barna med fluortannkrem og til og med gi dem en fluortabelett å suge på om kvelden, i noen familier ser dem det som et overgrep å ikke la barna spille GTA, i mange områder i Afrika kan man ikke nekte barna giftige vaksiner, der bruker di fysisk tvang for å gjennomføre det. Nå for tiden blir barn som ikke har en iPad og en iPhone sosialt utfryst, di perfekte mobbeoffer på barneskola. I Bodø-by, der jeg vokste opp, utsettes barn som oppholder seg utendørs ufrivillig for flystøy, og det er ansett som helt normalt.

Her i landet har vi et statlig organ som ivaretar barns velferd og sikkerhet, det heter Barnevernet, dem har monopol på etikk, og følger man ikke di rettningslinjer som dem har bestemt så står man i fare for å bli fratatt barna. Jeg har hørt historier om foreldre som har blitt fratatt sine barn fordi di ikke ønsket å gi barna menneskekjøtt, eller hestepølse eller svinekjøtt, ej heller kumelk eller hønseegg for å spise. Mange som jobber i Barnevernet mener det er merkelig å ikke gi barna rafinert sukker, dette fordi dem selv gir sukker til sine barn, og mange barnevernsarbeidere gir stadig sine egene barn nye mobiltelefoner, og synes kanskje det er et overgrep om andre foreldre nekter sine barn å skaffe telefon. Deres etikk er kulturellt betinget, det som dem selv har erfart gjennom sine liv er hva dem ønsker å prakke på andre. Og om dem møter situasjoner som fraviker fra deres standard så ser dem det som sin jobb å irettesette di involverte. Og dem får til og med betalt for det. Men hvem er det di tror di at di er, bedrevitende? Og hvordan ville verden se ut om jeg med min etikk skulle begynne å irettesette foredre som f.eks. gir kjøtt til sine barn, og med makt ta barna fra sine foreldre. Hvem er jeg til å gjøre noe slikt? Bedrevitende?

Nei jeg er ingen fascist, jeg lar foreldre bestemme selv over sine barn, og oppdra dem etter sin etikk. Så kan jeg heller inspirere folk og foreldre med å skrive blogg.

Ny musikkvideo



Kom å bli vennen min... eller nei...

Etter at Facebook bestemte seg for å sensurere en link til ei side med teknologisk banebrytende innhold (El Generador Electromagnético OMEGA RF-5000), besluttet jeg å forlate dette nettstedet, CIAsBook... Og nå har jeg meldt meg inn i et nytt sosialt nettverk seen.is. Kom å lek i lag.

Oppdaterer herved dette blogginnlegget med å si at, jeg også hopper av det synkende skipet seen.is... Det viste seg være Satan. Jaja, vi får sende brev til hverandre heller. Bare se her...

Mitt paradis, Gopia

En liten info-film:

 

video:mitt paradis gopia


 

 

 

 

Vi havner stadig vekk i ymse diskusjonsforum

Jeg kastet meg inn i en av dem for å oppklare en del missforståelser om oss:

Ok, hvor skal jeg begynne? Christian Kristiansen ikke påstå at du kjenner meg, du kjenner kanskje til meg og har vel allerede gjort deg opp ei mening om meg basert på hva du har hørt folk si om meg i den lille byen du bor i, fort at ei fjær blir til ti høns, eventuellt til kameler, der oppe i nord når rykteflommen oversvømmer kjedsomheten deres. Du tar nok det media sier for god tørrfisk. Vær foskiktig med å synse for mye, det stemmer nok ikke uansett... Det er snakk om vår kjære datter, og at hun må gå på skole? vel det er da mange år til, og i Kongeriket Norge kan man (som nevnt tidligere her på tråden) undervise sine barn hjemme, om man har en "lærer" med pedagogikkeksamen, det har naboen. Før vår datter er i skolealder vil hun snakke tre til fire språk, hun kommer lære seg å lese, skrive og regne så tidlig som mulig, for det synes begge hennes foreldre er viktig. Dere påstår at barnet lider?? Av hva da? Hun er blid og fornøyd, frisk og meget inteligent. Og om hun blir syk så kan hun dra til en lege, har en god lege i familien som vi ikke trenger betale noen ting for. Hun kan også besøke et hvilket som helst legekontor i Kongeriket Norge, og da må vi betale for det slik som alle andre. Det snakkes om barnets rettigheter, undrer hva dette er, er det plikter det er snakk om? Helsestasjon, joda vi har vært en snartur innom helsestasjonen, di ringte barneværnet på oss, så dit kommer vi ikke til og gå tilbake. Har heller vært hos en lege (betalte for det) for å skjekke om alt står bra til i forholdt til vitaminer og mineraler, refleks og centimetere. Alt står bra til, det har vi på papiret.

At vi er asosiale mennesker som lever i steinalderen, stemmer ikke. Jeg er musiker, har mitt eget innspillingsstudio, i skogen, som drives av et stort solcellepanel. Vi har en stor omgangskrets, mange av mine venner har selv barn, så vår datter sosialiserer til og med med andre barn. Vi jakter ikke på dyr i skogen, vi spiser vegetarisk / vegansk. Vi sanker planter i skogen som vi spiser eller tørker for å spise om vinteren. Vi har ingenting imot å dra inn til byen for å bytte til oss andre eksotiske matvarer. I den gammen vår datter ble født hadde vi et stort matlager, bestående av bl.a. ris, mel, belgfrukter, dadler og tørket frukt. Mange tror at måten vi lever på i skogen er slik dem selv lever i skogen når di er på tur, det nevnes at ingenting er som å komme hjem til et varmt hus etter skogsturen. Vel, vi har varme hus I skogen. Og vasker klærne i varmt vann I skogen.

Tror ikke jeg gidder å skrive mer nå? Kan bare nevne at det er mer risikabelt å føde på sykehus enn å gjøre det hjemme i et kjent miljø, statistisk sett. Gidder ikke å google det frem, men det finnes statistikk på det.

Det begynner å bli sent, må gå å legge meg. Kommer nok våkne tidlig i morgen av ei blid jente som vil krype over hodet mitt. God natt, synsere og skeptikere.


Sommeren 2014

Fashion blogg: Utseende

Farlig med blogg, særlig om di som leser bloggen gjør det gjennom google-translate, som ikke klarer å oversette hverken nordnorsk bannskap eller ironi. Men bildene trenger man ikke forstå bokmål for å kunne gjøre seg opp en mening om. Farlig med blogg. Plutselig havner det bilder av deg foran en dommer som skal dømme utfallet i en sak som omhandler omsorgsevne for et barn, og det er ikke sikkert dommeren vil høre din forklaring av bildene, dommeren leser heller ikke bokmål. Så om du har blogg husk og alltid legge ut bilder som viser aspekter av livene deres som dommeren kan relatere til.

Hyggelig middag på restaurant.

Før vi kjører hjem til takleiligheta for dessert. (If you know what I mean...)

I dagens samfunn så står man i fare for å bli dømt som udugelig lenge for man har fått muligheten til å bevise. Du skal alltid settes i en bås, få en merkelapp som sier hvem du er. Lett å skjule seg selv under ei hvit sjorte og dress, du kan være den sykeste satanisten verden noen gang har sett, men har du hvit sjorte og dress så er det ingen som ser deg. Derimot om du er en sånn som har kommet så langt i din spirituelle utvikling at du ikke bryr deg hva du har på deg eller hvordan du bærer klærne, så lenge di holder kroppen varm, så dømmes du lett



og får merkelappen "uflidd", en som ikke kan ta vare på seg selv, og i alle fall ikke noe barn. Se bare på det håret, han der er ikke i stand til mye.

Og hva er dette slags mote, ikke siste skrik i alle fall.

Men har du blogg så kan du regulere selv hvordan du vil fremstå. Og om du vil fortelle verden om ditt siste bybesøk så kan du enten legge ut et bilde som

viser en urban kis, med både jeans og tildekket hår som sitter sammen med ei cool city girl med solbriller,



stilige skyskrapere, eller



en tøffel fyllt med bæsj. Og er du så dristig at du legger ut bilde av en tøffel med bæsj, så kan du likså godt legge til en liten biledtekst der det står "Byliv" eller "The city is shitty". Men vær forsiktig med å publisere bilder av sko med bæsj, plutselig så har hun som sitter å leser bloggen din gjennom google-translate tolket det dit hen at det er du som har bæsjet i en sko på ditt siste bybesøk. Så vær forsiktig med hvilke bilder du legger ut på bloggen din. 

Det sitter en dommer klar for å dømme deg...
Og hun er jævlig konservativ.

Eller?

 

 

 

 

 

 

Eller?

Du velger selv hvordan du vil fremstå.

Mine forfedre levde i skogen

Mine forfedre levde i skogen. Vår foreldregenerasjon valgte å leve urbant, i byer, i lelilgheter med Riks-TV og varm dusj. Selv vokste jeg opp i en by, vi hadde både kabel-TV og campingvogn. Hver sommer dro vi til Øst-Skandinavia for å sove i campingvogna, det var godt. Men jeg tror di som levde for et par generasjoner siden, i skogen, også hadde det godt, veldig godt.  


Jeg vil leve i skogen som mine forfedre. Det er bare det at nå har noen fra foreldregenerasjonen bestemt at listen for "levestandard" skal ligge forbi standarden til våre primitive forfedre. Jeg har hør om barn i byen som får TV-lisensen betalt av sosialtjenesten/barnevernet, fordi di mener at barna har rett til å se barne-TV. Om moren til dette barnet likevel hadde nektet barnevernet å påtvinge dem TV i huset, så ville barnevernet ha tatt hånd om ungen. Sånn er systemet nå til dags. Jeg har hørt om en veganfamilie, som har havnet i klammeri med barnevernet, som mener barna må spise kjøtt for å vokse. I visse områder i Papua New Guinea risikerer man å bli anmeldt til det lokale barnevernet om man ikke gir barnet menneskekjøtt... Jeg møtte ei dame på gata her om dagen som mente vi måtte gi vår datter smukk, hun kunne ikke forstå at vi syntets det var noe tull. Slike som henne har lett for å utnytte det fragile systemet, hvor hvem som helst kan ringe inn ei bekymringsmelding, eller sende en mail til barnevernet der di kan fortelle fra deres virkelighet, noe som egentlig ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

F.eks barnet som gjentatte ganger tok av seg kjolen når di var på bytur, foreldrene sa at hun måtte kle på kjolen, slik som urbane mennesker gjør når di går rundt i byen, med barnevogn. Ungen ble rasende og begynte å skrike da foreldrene prøvde å sette på henne kjolen. Men det var en varm sommerdag så babyen fikk liksågodt bare sitte naken i barnevogna. Søstra til ho med smukken gikk forbi å så den nakene babyen i barnevogna og ringte barnevernet med en gang. "Her er noen foredre som ikke har klær til deres barn, å ikke har barnet smukk heller". Og da trenger vi bare noen hjernedøde tullinger på barnevernskontoret til å motta bekymringsmeldingen, å så er helvette i gang for denne familien. Og hjernedøde tullinger det finnes det mange av på barnevernskontor rundt om. Det finnes også heldigvis også gode folk i barnevernet og det er jo helst dem du vil ha å gjøre med... aller helst ingen. Systemet er subjektivt. Noen som jobber i barnevernet synes kanskje det er greit å bo som i gammeltida, mens andre synes kanskje ikke det.

Jeg og min familie måtte rømme landet hvor vi og vår nyfødte levde, noen hadde meldt fra til barnevernet om oss. Vi stakk til det sørlige Iberia, så langt sør i Europa man kommer, der er det varmt hele året og lett å leve. Fra Algarve kan man haike med seilbåt til hvor som helst i verden. Sør-Amerika, Afrika?


Det er ikke langt fra Iberia til Afrika.


I Afrika får man leve i fred, ingen ringer barnevernet om du har et barn med uflidd hår. 


Fred ut.





Loven skaper kriminelle

Har jo siste tiden vært i byen for å spille musikk for folket, noe som både jeg og folket synes er positivt.

Men etter vi gikk inn i juni måned har byen her blitt forvandlet, fra en stille sydenby med passe mange turister til et overbefolket turistkaos som behøver en politimann på hvert gatehjørne. Alle gatemusikkantene som var her i mai måned å underholdt turistene, har nå enten funnet en ny by eller skaffet seg tillatelse til å spille på gata her. Og tillatelse får man ikke om man ikke har bilde av seg selv med instrumentet sitt eller en boadresse her i landet. Jeg har forsøkt å spille, men snuten kom raskt å begynnte å tøffe seg. Jeg spurte dem om jeg kunne spille uten hatt (som folk legger penger i). Men det fikk jeg ikke lov til. Hva med å spille for meg selv i parken? Nei ikke det heller. Men tiggerne sitter fortsatt på samme sted i juni som di gjorde i mai. Å tigge har man lov til. Men en suksessfull gatemusikkant blir fort fornermet om overmakten tvinger han til å tigge. Jeg vet at tiggerne tjener mer enn gatemusikkantene, men det er ikke bare økonomisk interesse jeg har om jeg står i gata med instrument, jeg ønsker jo å formidle min musikk. Jeg ønsker å fargelegge det ellers gråe bybildet med harmonisk lyd.  

Fascister får være fascister, så kan vi som vet verdien av frihet slå opp teltet å spise frukt.

Siden det nå er blitt så vanskelig å tjene til livets opphold på grunn av oppstanazie nikkedukker i svart uniform. Har jeg, gatemusikkanten, besluttet å begynne å selge våpen og narkotika til hvem som helst. Siden spilling av musikk på gata er kriminalitet som snuten lett oppdager (di hører jo hvor jeg er lang vei), så ser jeg annen kriminalitet som mye lettere å drive med. Etter jeg har solgt alle våpene og narkoen har jeg tenkt å ta steget videre å bli leiemorder, eller sjef for Nestlé. Takk for at dere hjelper meg med mine kariærevalg, snutfaen, LENGE LEVE LOVEN!   

Lagom knäpp snubbe

Vi har reist fra nesten helt i nord til helt sør med god hjelp av fem hjul. Jeg bestemte for lenge siden at jeg ikke lengre ville bære tung ryggsekk.

Så det fikk bli både barnevogn og sykkelvogn på oss.


Nå er ikke jeg kjent for å anbefale amerikanske produkter til folk, men denne majestetiske barnevogna bruker jeg gjerne bloggen min til å reklamere for. "GT Safari" Du tror kanskje at den bare kan bære et par babyer, nånei, denne hingsten av ei barnevogn holder mer enn tyngden av en voksen, arg person. Vi har reist rundt med 10 liter vann, alle babyens bleier og klær stappet baki, Mors, Pappas og Storebrors klær også, en ryggsekk med ullteppene som utgjør senga, knytt fast foran, 

gitaren, kilovis med frukt og et metallinstrument som veier mer enn 50 euro pr. dag. Og vogna har ikke klaget over at det har vært litt tungt engang.



GT Safari!! Solid barnevogn. Ja og dette tunge metallinstrumentet...

Aqua Drum har noen fortalt meg det heter. Her om dagen falt instrumentet i bakken og ble ustemt og forferdelig. Tenk deg en sur vibrafon, eller tenk heller på noe annet.. Finansiellt sett var den ulykken en tragedie for oss. Men vi viste råd, for oppe i det grønne vet vi om en nisse som kanskje ville hjelpe oss med problemet vårt, han hadde invitert oss hjem til seg.




Her i denne dalen bor/bodde en nissefamilie som jeg hadde tenkt å vie et helt blogginnlegg til, på grunn av det fantastiske arbeidet di gjør for våre etterkommere. I et område preget av satans eukalyptusplantering har denne "familien" fokusert på å plantere fruktskog.

Eukalyptusskog er en styggedom, eukalyptus gjør jorden sur og drikker nesten alt vannet.

Men istedet for å hylle dem har jeg nå i ettertid bestemt meg for å heller skrive om hva som ellers foregår i den unge fruktskogen deres.

Her står har, nissen selv, la oss kalle han Daniel for å holde hans identitet hemmelig. Han kan vel uansett gjenkjennes på sveisen. Eller på t-sjorta... Iron Maiden suger btw.

Han vanner planter, det gjør han hele dagen lang. Ikke for at han vil men for at han må. Uten vann dør plantene her i dalen. Og har man invistert så mye penger og kalorier på dette fruktskogprosjektet, så må man være lite sta for å gi opp. Daniel er sta som få. Hver morgen løper han rundt med bøtter med vann til tørste trær, med sko. Han må bruke sko, for for et halvt år siden brøt han ei tå og den nekter å gro, siden han løper rundt så mye hver dag. Skoene har han på nesten hele dagen, og inni di skoene har tærne det varmt og fuktig. Sakte men sikkert råttner Daniel opp. Han hadde nok behøvd ei uke uten sko og uten løping for at tåen skal helbrede seg, men ikke bare er Daniel sta, han er også kommunist, og det eneste en kommunist verdsetter er hardt fysisk arbeid. Folk som arbeider som psykologer og familierådgivere f.eks. kategoriseres som "flummare" (svenska). Og Buddah var en latsekk.


Men filer og en god gitartuner hadde Daniel liggende så jeg gikk i gang med å stemme den ustemmte Aqua Tromma. Nettopp dét var et spennende prosjekt, og nå er jeg spesialist på å stemme slike instrumenter. 

Med instrumentet finstemt i 432 hertz stakk jeg og mitt følge til nærmeste by for å spille for folket. Vi tjente en overaskende stor sum penger og kjøpte frukt for dem, så satte vi kursen tilbake til denne nissefamilien for å spise frukten sammen med dem.

Da vi kom tilbake fikk vi oss en skuffende overaskelse.

Daniel hadde i tiden vi var borte, mistet besinnelsen, drefset rundt og hoppet gjentatte ganger på den kjære barnevogna. Han var uenig med vår livsførsel og ble veldig lei seg da moren til hans barn ikke var like uenig som han. Egentlig så tror jeg han var missunelig på oss for vi kan trille rundt i hele Europa, spille musikk og spise frukt, da han må bevattne døende trær hver dag.

Det gikk mot natt og han ba oss reise til hellvette, i alle fall bart fra "hans land", jeg spurte hvordan, da vi ikke lengre har noen vogn som triller. Men han hadde ingen forslag. Så vi satt på veien til natten ble eldre og til slutt besluttet vi, med en sovende baby i armene å gå å legge oss der vi sov natten før. I husvagnen (fortfarande på "hans" land).


Morgenen etter gikk vi å satte oss på veien igjen, med all vår bagasje. Men hjul hadde vi fortsatt ikke, så Alice gikk ned til Daniels hvor det finnes wi-fi, hun tenkte hun skulle finne ei barnevogn på bruktmarkedet som Daniel kunne kjøpe til oss, men han dyttet henne heller inn i ei glassdør, hun prøvde å komme seg vekk mens han fulgte etter, dyttet henne ned i sofaen og trampet / sparket henne tre ganger på brystet / halsen med den store, varme skoen.


Om vi ser vekk fra sexyheten på dette bildet, ser vi at Daniel har satt dype spor i Alices bryst. Hun hovnet opp og hadde vanskelig for å puste i et par dager etterpå. Mulig brist i et ribbein.

Jeg gikk å hentet Daniels sykkelvogn og fylte den opp med våre greier, Daniel ble arg og ville at jeg og han skulle slåss. Han med kamera rullende i høyrehånd yppet til bråk ved å komme to centimeter unna nesen min og si at den sykkelvognen tilhørte datteren hans. Jeg sa at barnevognen som han hadde hoppet sunn dagen før tilhørte datteren min. Men dét dreit han i. Det ble ikke mer bråk på Daniel, for jeg trakk meg fredfullt unna. Og da han så at han ikke fikk til hva han ønsket, nemlig å filme noen sekunder med meg utføre aggresivitet, som han kunne bruke som bevis i en eventuell rettsak som han prøvde å lure oss inn i, så trakk han seg også unna. Og vi benyttet sjansen til å flykte til naboen, både med Daniels (eller hans datters) sykkelvogn og med den sunntrødde GT Safari.


Naboen, en pensjonert skotte med et stort hjerte, begynner å bli en dreven barnevognreperatør. Det er ikke den første vogna han har fixet...

Her bøyes metallrammen på vogna. 


Så godt som det går.

Skottenaboen lot oss bo i denne campingvogna over natta.

Før natten ble alt for gammel hørte vi et ramaskrik fra mørket. Jeg løp ut så fort jeg kunne og plukket opp en stein i hver hånd. Det var en kvinne som skrek. Det var moren til Daniels barn, Daniel hadde tatt grep rundt halsen hennes. Skottenaboen var også rask ut og tøffet og kjekket seg slik at Daniel slapp taket. Skotten sa at hun og barnet skulle sove over hos han i natt. Noe Daniel bare måtte gå med på, siden alternativet hans hadde vært at han selv fikk sove i fengselet. Så vi var fem stykker som sov i skottens campingvogn. Vi kokte potet og spiste dem. 

Daniel er alene i den unge fruktskogen.

Jeg hadde nok ikke skrevet denne bloggen om du bare hadde hoppet sunn vogna men du måtte gjøre så mye mer enn så. Du gikk til fysisk angrep på ei ammende mor. Ynkelige, lille, svake menneske. Og ikke nok med det, dagen etter startet du en løgnkampanje på Facebook, hvor du fisket etter sympatisører. Du er en løgner som tar ting ut av sammenheng. Måtte du brenne i hellvette, måtte sigøynerfamilien som jeg har snakket med komme til huset som du bor i å vandalisere det. Måtte sykkelvognen din knuses under Shivas føtter og Ganeshas snabel. Verden har ikke bruk for deg.

 

Trubadur-og-sykkellivet

Var på bytur her om dagen.

Når vi er i byen bruker vi å spille ihop spenn fra forbipasserende.

Spiller jeg ikke på denne xylofonlignende dingsen så spiller jeg gitar



Pengene går mest til frukt.

Og om vi ikke kjøper frukten for penger så plukker vi dem direkte fra trærne

Nå er det nísperosesong over heile landet

Vi fant en øde flekk ved et hus med påskriften "fuck the police", og satte opp vår eget lille hus for natten. Billigere overnatting får man ikke i byen.

Babyen sover og vi lønsjer i parken

Babyen fant vann for å kjøle seg ned

Det spilles mer. 

Vi er også glad i å sykkle, med sykkelvogn full av frukt

Vi tar mange og lange pauser for å dyrke kjærligheten

Ikke så nøye om vi kommer frem så lenge vi har det fantastisk under veis

Her sykkler Mor inn i solnedgangen med gitaren på ryggen, godt levert.







 

I det siste

Den siste tiden har jeg brukt til å opptre i riksmedia, og til det jeg uansett har drevet med det siste året; å være tålmodig pappa til ei lita skogsprinsesse. 

Etter at vi var i media for å avsløre vårt oppholdssted gikk ferden videre til nok et nytt hjem.  

Så da var det bare å pakke inn frisyren å reise til storbyen. Lunsj i parken.

Pikkpakkeriet hadde vi med, alt vi trenger for å leve et komfortabelt liv i skogen. Her har vi akkurat våknet etter ei varm natt under stjernene. På vei hjem.

Lite biltrafikk på disse små skogsveiene, så vi hadde nok av tid til å nyte proviant.

Og babyen går selv. Sakte men sikkert.

Endelig hjemme (igjen). Her inne i skogskjøkkenet, det spises skogsgrøt.

Det bades i vårvarmen.

Vi er ofte på tur i marka, enten med sykkel eller uten. 

Her nytes noen glunker med melk direkte fra puppen. Vi er halveis, på vei opp berget.

Jeg hadde vært i storbyen i rollen som alenepappa i et par-tre dager. 8 kilometer hjemmefra kom natten å innhentet oss, all biltrafikk hadde opphørt. Da var det hyggelig å møte familien som bodde, og lot meg og prinsessa sove mykt, inni denne doningen. Bilde tatt på morgen.

I skogen fannt vi en gammel ruin.



Den bebor vi nå. Jobber litt med å fixe taket, men mest jobber vi med middagsmaten.

Er vi ikke i skogen så er vi kanskje på stranda for å underholde solbrente turister.



Gatemusikantmamma.

Og etter dagens trubadurøkt trakk vi oss tilbake til det grønne, for å hvile ut. 

Om du ikke ser oss sitte å spille musikk på gata så er vi kanskje fortsatt i skogen og hviler ut. Kom på besøk så skal jeg fortelle deg resten.

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » August 2016
hits