Kjære NAV, er det slik dere vil ha det?

Jeg er en arbeidsledig pappa for to, har ikke vært i jobb på godt over ti år. Det meste av tiden har jeg ikke engang ønsket å være i ordinært arbeid, men noen ganger kunne jeg  faktisk tenke meg å være i jobb for en periode. Har skrevet haugevis med jobbsøknader, uten at det har ført til annet arbeid enn selve søknadsskrivingen. Et liv utenfor arbeidslivet har gjort meg til ekspert på å leve av minimalt med resurser. Jeg har bodd flere år i skogen uten å betale husleie. Levd på restene fra overflodssamfunnet, funnet min mat fra baksiden av butikkene di gangene jeg ikke har fylt lommene full av mat fra innsiden. Min moral har endret seg i takt med overlevelsesinstinktet. Da jeg ble pappa tvang storsamfunnet, med det statlige barnevernet i spissen, meg til å endre livsførsel. Dem truet med å ta barna fra meg om jeg ikke oppfylte kravene di tredde over hodet mitt. Jeg skaffet til veie en stor sum penger som jeg kjøpte en gård for, der har jeg plantet over hundre frukttrær og gidd mine barn gode oppvekstvilkår, i mine øyne. I andres øyne ser det sikkert ut som om jeg frarøver mine barn muligheten til "et normalt liv". Folk som kjøper all sin mat fra en butikk, mat som er innpakket i plastembalasje, har en tendens til å mene at jeg også burde gjøre som dem. Men det har jeg ikke økonomi til, og økonomien ser ikke ut til å vokse om jeg ikke får positive svar på mine jobbsøknader.  

Jeg har ved passende anledninger benyttet meg av sosialtjenesten fra NAV, ikke så ofte, men jeg bruker å slenge inn en livsoppholdssøknad når jeg en sjelden gang drar til byen med NAV-kontor, dem har gidd meg 5400 kroner i måneden. Det er den laveste satsen etter nødpengestønad. For oss går det greit å leve for 5400,- på en måned, men  da lever vi nøkternt. Det går greit om vi ikke har boutgifter, noe vi ikke har. Men mine barn får ikke gleden av å ta del i den materialistiske gullalderen. Det er så mye jeg skulle ha gidd dem om jeg bare hadde muligheten til det. "Bare kom deg i jobb" får jeg ofte høre, men det er langt fra enkelt for en som meg. Tro meg, det er nærmest en umulighet. 

NAV-kontoret satte meg i et tiltak som kalles jobbtrening uten noen form for økonomisk gulrot. Det gjorde meg syk, dro til legen å fikk psykemelding. For meg var det utenkelig å "jobbe" for en slikk og ingenting. Dessuten var det ikke arbeidstrening jeg trengte men en jobb MED LØNN. Arbeide kan jeg, jeg er tross alt småbonde. Noen mener sikkert at det er på grunn av latskap at jeg ikke ønsket å være i arbeidstreningstiltaket deres og at jeg ikke bare kan få og få, men også må gi. Vel, kommunen (NAV) er lovpålagt å gi borgerne mulighet for å leve, til og med bolig er dem pliktig til å gi borgerne. Men da jeg en stund tilbake gikk til kommunen for å spørre om tak over hodet, var svaret at di kontaktet barnevernet. Bolig fikk vi ikke. Heller ble vi drevet på flukt, og barna har siden levd på ukjent adresse. 

Jeg hadde en god venn i ungdomtiden. Vi spilte i samme band og gjorde det meste sammen, men da jeg var 17 år og flyttet fra byen for å begynne på folkehøyskole, begynte min gode venn med det som på folkemunne kalles for narkotika, det begynte med extacy-tabeletter og diverse legemidler med rød trekant, før han ble fanget av opiater og heroin. Han lever ikke i dag, som følge av hans livsstil. Men før han tok kveld, hadde han en enorm økonomisk trygghet, siden NAV nærmest hadde kastet uføretrygdpenger etter han, som han kunne bruke til å ruse seg på, bolig dekte di også. Selv har jeg aldri brukt narkotika, annet enn én gang da jeg ble tilbydd ADHD-medisin fra en skolekamerat som 16-åring. Medisinen hadde ingen effekt på meg og jeg gjentok det aldri mer. Vel, da jeg fikk kreft for sju år siden reiste jeg til Spania for å bli helbredet med hjelp av cannabisolje, noe jeg ble, men det har ingenting med rus å gjøre. Planten cannabis, kan jeg godt ha en lang debatt om, men det får bli i et annet blogginnleg. Alkohol har jeg ikke drukket siden 2005. Min venn valgte et liv i rus, jeg valgte å bli kunstner og omreisende trubadur. Han fikk utbetalt 20 000,- i måneden, jeg som er pappa for to må klare meg (oss) for mindre enn halvparten. Og sånn er det i kongeriket norge i dag. Man premiéres ved å være rusavhengig, mens straighte fedre med livsoppholdspenger fra NAV blir forfulgt av barneverntjenesten.

Det er nesten som om jeg blir fristet til å lyve til meg en høyere stønadssats ved å si at også jeg er nærkis. Kjære NAV, er det slik dere vil ha det, at jeg må bli narkoman for å kunne gi mine barn større økonomisk frihet? Det henger jo ikke på greip? Jeg er uansett villig til å gjøre det jeg kan for å gi mine barn det beste her i verden, og jeg eier ikke lenger noen skrupler på grunn av deres håndtering av meg og min familie. Fred være med dere.

NAV, gi meg alt jeg har krav på!

Mange forstår ikke at samtidig som jeg langer ut om hvor kjip kongeriket norge er så er jeg stolt bruker av NAV, selv når jeg ikke bidrar med kontigent til klubben Staten Norge. Det er fordi jeg i henhold til sosialtjenesteloven § 18 kan. Så enkelt er det. Som pappa til to-tre små velger jeg å benytte meg av alle muligheter for å skaffe til veie midler slik at familien kan leve i luxus. Man må være høvelig arrogant om man ikke går til NAV for å cashe inn barnetrygd, livsoppholdspenger m.m. Jeg er tilpassningsdyktig og eier ikke dårlig samvittighet etter å gjentatte ganger har mottatt penger fra verdens rikeste land. Og kommer fortsette med det helt til loven sier at jeg ikke lenger kan. 

Nå som jeg og mine barn er blitt tvangsinnmeldt i denne klubben, gjennom trussler fra statens barneverntjeneste, så er det rett og rimelig at NAV finansierer reise og opphold til min familie når f.eks en plutselig reise bort fra barnevernets tentakler ville finne sted. Vi har reist fra dem tre ganger nå. Og har besluttet å ikke komme tilbake mer. Vi kommer ikke til å bo på noen offesiell adresse i norge. Vi ønsker rett og slett ikke å leve under stress. Skulle gjerne forandret bostedsadressen til mine barn på folkeregisterets hjemmeside men, der får man kun forandret adresse til en annen offesiell adresse, og vi vil helst at det skal stå Skauen. Så her får folkeregisterets web-ansvarlig rydde opp litt.

Det var fortsatt vinter da vi, etter et uhyggelig besøk på helsestasjonen der hvor det ble litt for mye barnevernsnakk enn hva vi føler oss komfortable med, besluttet å ta barna våre til et tryggere sted. Og et tryggere sted er i første omgang en hvordan som helst annen plass enn den adressen barna har som registrert bostedsadresse i folkeregisteret. Snøen lå ennå som et kaldt teppe over Hålogaland og stien opp til småbruket på Østlandet er lang med snø, ski og unger, og bagasje, så vi reiste til Syden for å ta en eller to måneders ferie før våren kommer seg til Skandinavia. Etter det venter Skandinavias frie natur. Jeg elsker naturen i Skandinavia, det rene vannet, den myke, trygge skogen, di mektige fjellene. Bare så synd at danskekongen i Oslo påstår at både Sápmi og Hålogaland heter norge, og påtvinger folkene som bor der å følge en lov som er hinsides all fornuft. 



Selv ble jeg tvunget til å bli registrert i folkeregisteret, mine barn likeså. Og derfor velger jeg å benytte meg av alt av goder som følger med det påtvungede medlemskapet. Di ble vist lei av at jeg gikk inn på NAV-kontoret å spurte etter livsoppholdspenger til meg og barna mine, noe jeg fikk og andre ganger ikke fikk før jeg hadde klaget NAVs negative vedtak til Fylkesmannen. I vinter gikk jeg inn på NAV å sa at jeg vil ha alt, gi meg alt jeg har krav på! Det fikk jeg ikke, ekstra desembertillegg fikk jeg ikke, det mente jeg at jeg skulle ha, så jeg syntes di var litt frekk (vel vitende at også jeg kunne oppfattes som frekk, men min frekkhet var i alle fall på rett side av sosialtjenesteloven). I stedet ble jeg plassert i et NAV-program som heter Kvalifiseringsprogrammet, og det ble jeg først glad for siden jeg i dette programmet ble gitt en ny saksbehander. Hun derre megga nede på NAV-sosial som ringte barnevernet på oss da jeg for en stund tilbake spurte om å få tildelt en kommunal bolig, ville vel ha meg bort som klient. Hun var livredd for meg og satt og skalv i kontorstolen på det første møtet vi hadde etter hun hadde ringt barnevernet, hun fryktet vel represalier? Vel, hun fikk meg i alle fall videre i systemet og bort fra sitt kontor. Saksbehandleren i kvalifiseringsprogramet, er den første jeg har møtt på NAV som virkelig gjør en god jobb, det virker som han har empati og ønsker å gjøre livene til NAV-klientene bedre. Men om han klarer å kvalifisere meg tviler jeg på. 

Siden jeg ikke har hatt hvitt arbeid siden 2004 mente den nye saksbehandleren at jeg måtte på arbeidstrening. Turen gikk til Fretex, kanskje selger i butikk var noe for meg. Nei, det var det ikke. Samtidig som dette skjedde praktiserte jeg som gatemusikkant, og satt meg heller på gata for å spille musikk enn å kaste bort tiden og livet mitt på Fretex. Uken etter hadde saksbehandleren funnet et mer passende arbeid til meg. Jeg skulle bruke musklene mine til å bære vaskemaskiner og andre møbler hjem til bortskjemte småkonger og dronninger som viste å invistere pengene sine på fornuftige ting, øøh. Jeg arbeidet med god innsats første dagen, kun for å imponere sjefen sånn at han senere kanskje ville ansette meg i firmaet sitt. En slik jobb er egentlig veldig bra betalt, men en slik gulrot hadde ikke jeg foran meg, jeg tjente det samme under arbeidstreningen som jeg gjorde som hjemmeværende livsoppholdstønadmottager, og i tillegg så betalte jeg ikke skatt som livsoppholdsmottager men det måtte jeg begynne å gjøre nå i kvalifiseringsprogrammet. Satan. Tanken på at jeg var blitt lurt inn i ei felle som ville gjøre meg til arbeidsslave og skattebetaler, kom til meg da jeg satt å gjespet i varebilen tredje arbeidsdag. Jeg som ellers er meget stabil psykisk fikk kjenne på hvordan det var å ikke evne å beskytte barna mine som hver arbeidsdag var fritt vilt på den offesielle adressen. Tre dager var jeg på arbeidstrening som møbelbærer før jeg tok hatten og gikk, til fastlegen jeg gikk. Til saksbehandleren sa jeg som sant var at jeg ble deprimert av å jobbe. 

Fastlegen sendte meg videre til en psykiater. Det tok to måneder før psykiateren hadde ledig time og kunne ta meg i mot. Så da jeg møtte han hadde min livssituasjon og psykiske tilstand forandret seg mye. Jeg fortalte han at jeg ikke var slavemateriale, at jeg ikke har noen ting imot å jobbe, eller være i ekstrem fysisk aktivitet, det er bare det at jeg må være min egen sjef. Og så fortalte jeg han at jeg ikke ønsket å betale skatt til kongeriket norge, da jeg ikke kan stå inne for mye som skattepengene brukes til. Men det fantes ingen diagnose han kunne gi meg. Paranoid var jeg ikke, det å være redd for at barnevernet skal nappe ungene dine er for noen en frykt som har rot i virkeligheten, jeg med min barnevernshistorikk har all grunn til å ønske å ha barnevernet på en viss avtand. Ikke engang paranoid kverulant fikk jeg bli, da en slik diagnose ikke eksisterer lenger. Ej heller kverulant, så ikke engang det fikk jeg bli. Så resultatet av snakket med psykiateren var psykisk friskmelding. Og det lovet ikke godt for saksbehandleren i kvalifiseringsprogrammet som helst enten ville sende meg inn i uføretrygden eller ut i arbeidslivet. Med meg ser det ikke ut som han kommer noen vei. Jeg kommer nok tilbake til megga på NAV-sosial snart regner jeg med.

Norge, ikke tro at du er så fantastisk

Nei asså, di skulle ha meg til å samle 5000 underskifter for å starte et såkalt politisk parti. Parti må man ha om man vil være med på å ta avgjørelser om hva statsbudsjettet skal finansiere og hvilke (om noen) lover som skal gjelde i samfunnet. Jeg mener at det trengs en radikal opprydding til for å føre samfunnet i en bærekraftig retning og å sørge for at alle samfunnet har det bra. Og det var det som var mine mål da jeg besluttet å satse på en politsik karriære. Innføre et system som fungerer, i motsetning til dagens pengestyrte system, for så å eliminere administrasjonen. Jeg hadde som mål å være med i norges siste regjering, som ville etterlate et samfunn som gikk på skinner. Jeg vet hvordan. Det er faktisk ikke så mye som skal til, men di små endringer som trengs ville ha revolusjonert samfunnet. Jeg ser for meg en fremtid uten penger f.eks. og uten skatter og plikter.



Men etter at jeg og familien flyttet til Bodø, inn i en A-4-tilværelse, endret mine mål seg. Jeg setter alltid mine barns sikkerhet først, og føler jeg at dem er truet på noen måte så gjør jeg alt for å beskytte dem. Så da mor til mine barn kom fra statens familiekontrollorgan, Helsestasjonen, der hun hadde blitt utspurt om vårt forhold til barnevernet, samt at helsesøster Gro ville sende 4-åringen til tannlegen for å kontrollere melketennene, beslutet mor til mine barn at hun ville bort fra dette truende kontrollregimet som kongeriket norge påtvinger innbyggerne.

For 4 år siden, da vår første datter ble født i ei gamme i skogen, fikk vi vårt første møte med barnevernet, og siden den gang, har vi vært på møter hos dem flere ganger og vi har også måttet forlate våre hjem for å bo "under jorda" tre ganger nå. Dette var siste gangen mine barn måtte rømme fra dem. Med et slik lovverk og slike rutiner som barnevernet nå har her i landet har man lett for å utvikle en slags paranoia, noe som rett og slett er usunnt over tid. Vi bor nå på en ukjent adresse, fordi vi ikke ønsker at det plutselig står to saksbehandlere fra barnevernet og fem politifolk på døra. For i norge tar barnevernet til og med barn fra foreldrene sine grunnløst. Og når det gjelder oss så misstenker jeg at det går prestisje i saken. Mulig vi er lettskremte, men jeg gambler ikke med mine barn. Er soldatene i Afganistan som er redd for å bli skutt, paranoid, eller er trusselen réell? Paranoia er sitasjonsbetinget. Om man går rundt i Pyongyang å roper Kim er en fjomp, så må man regne med represalier. Og her i norge er det nok å ikke ønske og betale skatt, spise vegansk, eller spille i punk-band så er man fritt vilt for barnevernet, virker det som.

 

Så slik endte min politiske karriære. Helsesøster Gro gjorde en elendig jobb på Helsestasjonen og barna mine flyttet vekk fra statens tentakler. Så da får vi heller kose oss i skogen, sånn som vi jo er vant med. Nå kan noen andre sette di politiske visjonene ut livet. Jeg har i alle fall ikke mulighet til å samle sammen 5000 underskrifter, nå. Neppe senere heller. Jeg føler ikke lengre for å redde staten norge fra undergang, istedet venter jeg til forliset er et faktum. Jeg ser en fremtid med nød og død i Skandinavia. Og det kun på grunn av en faktor, penger. Eliminerer vi pengene eller det kapitalistiske systemet vi har i dag så har vi mulighet til å redde jorda og våre barn vil kunne få det fint. Fortsetter vi med penger så bare vokser grådigheten, søppelbergene og utslippene av kjemikalier og radioaktivitet. Jeg har gjort mitt valg. Jeg skal sette opp drivhus.

Norge, ikke tro at du er så fantastisk. Du driver familier bort fra deg. Mødre som kommer fra det som i norge kalles for mindre utviklede land i Øst-Europa synes norge er et drittland. Og det henger jo ikke i hop med propagandaen barna får servert på skolen der norge fremstilles som et fritt land og verdens beste land å bo i. Nord-Koreanske barn læres opp til å tro at Nord-Korea er verdens beste land, og i USA likeså. Kommer man fra Bodø så er Fauske et høl. Kommer man fra Fauske er Bodø et høl.  Vel jeg kommer fra Bodø og norge, og har etterhvert som jeg har sett mer av verden innsett at norge er et forbannet rasshøl. Jeg skjemmes av deg norge.

Sykkelblogg

Slik levde vi.

Vi hadde for vane å investere penger i varesykkler da vi var innom Danmark


Perfekt sykkel for dupsterdiving og vedhenting



Planen var å installere el-motor + solpanel, og kjøpe to campingvogner for å ha bakom varesykklene når vi syklet rundt i verden.


Selvfølgelig måtte det være en danske som kom opp med denne idéen. Kalles Wide Path Camper




Det var et fint liv vi hadde, men livet tok en ny vending og vi endte heller opp på fjellet, der det ikke lar seg gjøre å sykle.

Så vi solgte. Denne finner man nå i Trondheim.

Jeg har alltid hatt en fasinasjon for sykkler. Da jeg var barn ønsket jeg meg en yrkeskariære som sykkelrepratør. Jeg gikk mekkern på videregående men fikk allikevel ikke noen yrkeskariære som sykkelrepratør. Heller ble jeg kunstner og musiker, men jeg fortsatte min interesse for sykkler.

Biler gjør bymiljøet mer skittent.

Sykkel er et godt alternativ. Vistnok har biler som regel større bagasjeplass...




Men heldigvis er verden full av folk som har kreative løsninger





Jeg kommer fra Hålogaland, det regner en del der, så da er det godt med tak over seg når man er ute å sykler

Sykkler er ikke bare et fremkomstmiddel

Men kan også brukes til å drive en vaskemaskin


Eller til å lage smoothie

Jeg elsker sykkler


 

Utestengt

Jeg trodde di var mine venner, men di var bare mine venner om jeg snakket som dem og lot være å snakke om mine erfaringer. Og jeg har mye erfaring å komme med, jeg har ligget på dødsleie og stått opp derfra. Hvordan jeg klarte det, vil di ikke høre snakk om. Jeg har i diverse debattgrupper blitt kalt morder og blitt truet med at dem skal sende barnevernet på meg for å ta ungene mine. Jeg har blitt forsøkt tiet lenge, noen vil ikke at det jeg har å si skal treffe noens ører, men min iver for å snakke ut har bare blitt forsterket. Jeg ønsker å redde liv, på samme måte som mitt liv ble reddet av englene jeg hadde rundt meg da jeg selv lå nede. Sjokkerende nok var det ei vegandebattgruppe på internettn som fikk meg til å skrive dette blogginnlegget. Jeg som trodde veganere var for liv! Men di er vel mer opptatt av å snakke om hvor flike di er til å ikke spise kjøtt og drikke torturmelk enn menneskeliv.


 

Folk som påstår di følger hjertet sitt men egentlig bare praktiserer hersketeknikker, og følger sitt eget store ego.

Debatten handlet om mat/medisin, og i en kommentar nevntes dette med kreft. Et område hvor jeg besitter livsviktig erfaring siden jeg har hatt og blitt helbredet fra kreft, så jeg tok bladet fra munnen.

 


"øl" mente jeg spredde usannheter, det er fortvilende å bli beskylt for noe jeg ikke har gjort. Jeg snakket jo sant.
Jeg klikket meg inn på gruppereglene.

 



Jeg opplevde ikke noen inkluderende debattkultur...

 

"Hadde jo vært utrolig interessant å se papirene fra legen som anbefaler vegankost." Skriver han, men legen har aldri anbefalt meg å endre kosthold, men kun anbefalt meg å begynne med cellegiftbehandling. Noe jeg nektet. Videre slettet også legen meg fra sin pasientliste og jeg stod uten fastlege. Og det ble en kamp for meg å komme meg inn i fastlegesystemet igjen.

Rådet om å bli vegaener fikk jeg av ufaglærte engler som "øl" ikke vil høre på siden di ikke har legelisens. "øl" mente altså at mine påstander ikke holdt mål siden jeg ikke hadde dokumenatsjon og "seriøs forskning" til å backe mine påstander.

Det er viktig å presisere at det ikke bare er kostholdet som kan gjøre oss kreftsyk/frisk, men det er hele miljøet vi lever i, og kosthold er bare en liten del av det. Psyken har veldig stor innvirkning på cellenes funksjon, også stråling (EMF, UV, røntgen, radioaktvitet m.m.), samt syntetiske stoffer og virus. Men fokuset her var på mat siden denne debatten fant sted på en veganmatforum.

 




Så Daniel ville slette debatten om jeg ikke kom med dokumentasjon (min legejournal) i løpet av dagen, to minutter etterpå ble tråden slettet og jeg ble kastet ut av gruppa.

 

 

 

 

Jeg ble ikke advart før di slengte meg på dør, administrator følger ikke engang sine egene regler...
Og jeg som ikke hadde brutt noen av gruppens regler engang (i mine øyne), og langt fra gjentatte brudd... 

Og det er jævlig frustrerende når jeg har ei solskinnshistorie å fortelle at jeg blir kalt morder og forsøkt tiet. Jeg sier ingenting imot medisiner, folk må gjerne gjøre hva enn som er i deres makt for å bli frisk, det være skolemedisin, "alternativ" medisin eller en kombinasjon av disse... Uansett så føler jeg det som jævlig trakaserende å bli behandlet som en "kospirasjonsteoretiker" bare fordi jeg har ei historie som ikke passer inn med den tradisjonelle betydingen av helsehjelp. Men dere kan bare fortsette å tie meg, samtidig dør det kreftpasienter som kanskje ikke hadde dødd om di fulgte min oppskrift til bedre helse. Og som nevnt så kan jeg godt linke frem forskningsrapporter som "beviser" både det ene og det andre. Og du vil garantert avfeie dem som konspiratoriske. Om jeg sier Dr. Max Gerson så finner du sikkert ut at hans forskning ikke er til å stole på... Sånn er det i dag, det finnes forskningsrapporter fra begge leire. Vi har jo alle hørt om forskningen fra tobakksindustrien som konkluderte med at røyking IKKE fører til lungekreft...

I dag var planen å dra til min nåværende fastlege å printe ut helsejournalen min. Sånn at jeg kan bevise at jeg hadde en kreftdiagnose og at jeg senere var symtomfri. Men jeg kjenner at jeg gidder ikke, jeg lar meg ikke herse rundt. Jeg er uansett sikker på at om jeg hadde postet et bilde av journalen ville disse millitante veganerne garantert påstå at bildet var manipulert... Og lystn til å bli medlem av denne (fascist)Veganpreik-gruppa igjen er uansett ikkeeksiterende hos meg.

Vi mennesker har en tendens til å oppføre oss mot andre slik vi selv har blitt behandlet, og det var nok derfor disse millitante veganerne behandlet meg med så liten aksept. Det er ikke alltid lett å være en minoritet, og i alle fall ikke en, til tider, undertrykt minoritet. Opplevde det samme da jeg for en tid tilbake ble forsøkt kastet ut fra et hus i Oslo (Vestbredden) som var okkupert av sortkledde "anarkister", halvparten så gammel som meg. Di mente at jeg ikke hørte hjemme der siden jeg ikke hadde på meg punkeuniform i sort. Dette er mennesker som til stadighet blir konfrontert av politi, og som til slutt begynner å praktisere samme adferd som politiet har brukt mot dem. Jeg la dem i bakken og forklarte dem hva anarkisme betyr, før jeg slengte dem på dør å flyttet inn i huset selv.





 

Starter det politiske partiet Fred & Frihet (FF)



5000 underskrifter skal til for at det politiske partiet Fred & Frihet skal få stille til stortingsvalg i oktober 2017. 1. januar 2017 starter innsamling av underskriftene. Fred & Frihet (FF) har som mål å bygge et samfunn der hvor folket kan leve i fred og å være fri til å gjøre hva di vil. FF ønsker ikke å ha et langt partiprogram med synspunkter om detaljer som vi mener politikere ikke behøver å mene noe om. Vi ønsker fred og frihet, men for å oppnå fred og frihet for alle så må staten først gjøre noen grep som f.eks. 

 

  • Bruke pensjonsfondet til å bygge opp infrastruktur som vil gjøre enhver grend selvforsynt med mat og energi.

 

  • Mat og husvær til alle. Legge til rette slik at dem som vil skal kunne bo kostnadsfritt.

 

  • Sørge for at Skandinavia blir selvforsynt og selvstendig,

Ut av NATO og EØS. 

Samtidig styrke forholdet til våre brødre og søstre i øst og vest.

 

  • Gratis, rein kollektivtransport.

 

  • Foréne alle store byer og viktige havner med jernbane.

 

  • Stanse kjøp av jagerfly. Omstrukturere forsvaret.

Politi skal beskytte folket og naturen framfor næringsinteresser.

 

  • Stanse store industriprosjekter som skader naturen.

Dumping av skadelige kjemikalier, og laksefór, som forstyrrer økosystem aksepteres ikke. 

 

  • Skatteordning hvor enhver borger bestemmer hvor skattebidraget skal plasseres på statsbudsjettet. 

Senere utfasing av skatt, da det i fremtiden ikke vil være nødvendig å kreve inn skatt fra folket.  

 

  • La folket slippe å arbeide med noe di ikke brenner for.

 Arbeid er ikke en nødvendighet for å leve i riket.

 

 

Nytt sosialt nettverk

OK, Facebook-skuta går ned. Jeg seiler videre her (sub ether). Kom!

Gjøre hva du vil, la di andre være i fred

Jeg kan ikke i min villeste fantasi fårestille meg at det kan være sunt for folk å våkne hver morgen av lyden til ei vekkeklokke, reise til jobben trøtt, alle i huset, far og mor, ungene skal først i barnehagen for å få den nødvendige opplæringen i selve livet av noen fremmede voksne og noen allerede Hollywoodskadde barn, di eldre ungene skal på skola for å lære om hva Hitler gjorde for 75 år siden, om amerikanske presidenter, og om Abraham og Mohammed. Familiemedlemmer lever så adskillt fra hverandre at di til slutt ikke er venner lengre, di lever totalt forskjellige liv, og har ikke tid til å snakke sammen lengre. Di går til sengs trøtt, og sur. Det som er det mest usunne ved det er at folk ikke gjør hva di vil. Di går egentlig rundt i et fengsel, hele livet, helt til di pensjonerer seg. Om man da er så heldig at man har helsa i behold etter et langt yrkesliv kan man begynne å leve livet, bestige Mnt. Everest, krysse Sahara og dra på jordomseiling som frie mennesker. O´yeah. Det blir som regel bare med en bobil og sydenturer uansett.



 



Di fleste stemmer Arbeiderpartiet, de fleste er også gruppen på over 40 år og utgjør en lydig gruppe som stemmer ved alle valg, minnes lyset i fra gamledager, Gro eller Gerhardsen, sosialdemokratiet, velferdsstaten, di som bygde landet. Men hva var det som ble bygget, ikke hva Gerhadsen forutså i alle fall. Virkeligheten ble en annen. Kapitalismen fikk fritt spillerom, ikke engang et legebesøk kunne man ofre før man fikk krav om å betale egenandel til legekontoret, legen begynte å leie lokaler da kommunen plutselig fant ut at di skulle selge di gamle kommunale legelokalene, leieprisene steg og steg, egenandelen også. Stalige bedrifter ble privatisert, landet og tjenester som staten skulle tilby ble solgt til selskaper som bare var interessert i mest mulig profitt. Kvalitet og stolthet svant hen. Folk tok arbeid bare fordi det gav dem penger, egentlig var di ikke interessert i produktet av arbeidet i det heletatt. Til slutt hadde vi verdens dårligste arbeidsmoral. Og staten var fornøyd bare noen var villig til å jobbe med hva som helst så lenge mer skattepenger kom inn. Skattepenger som skulle brukes på felleskapet i form av eldreomsorg siden familiene selv ikke hadde verken tid eller hjerte lengre til å ta hånd om di eldre i familien. Og på forsvar, militæret måtte rustes opp, alltid rustes opp, opp, opp for der ute finns det en fiende som ønsker å okkupere landet slik som Hitlers nazi-gjeng jo gjorde en stund tilbake, og da er det viktig å kjempe imot... Skattepenger brukes til mye rart og kommer fra mye rart, selskaper som dumper gift i Skandinavias fjorder f.eks. Totalt unødvendig spør du meg. Arbeidsplasser ble til slutt mere viktig enn naturen etter at Arbeiderpartiet fikk regnet gjennom regnestykket sitt. Beskatt alt som kan beskattes, ble deres mantra. Arbeid for alle! Ropte di høyt uten å vite at di egentlig ropte fascistiske utsagn, ettersom god gammeldags kommunistisk arbeidstvang ble innført i sosialdemokratiet. Og egentlig hadde det vært bedre for samfunnet om folk jobbet mindre, i alle fall mindre med ting som direkte ikke er av noen nytte for felleskapet og som er til skade for naturen. Indirekte har jo enhver tullejobb nytteverdi i samfunnet i form av skatter, men skattepengene har blitt så dårlig fovaltet over en lang periode nå at det er på tide med en skikkelig gjennomgang og overgang. En ny tid er i anmars.

SONY DSC

Se for deg at alle bare streiker ei uke, noen streikebrytere vil det alltid være for det finnes faktisk mennesker som fra hjertet liker å jobbe med det di jobber med og ville gjort jobben selv om di ikke ble betalt for å gjøre den, etter ei uke begynner det å gå tomt for mat innpakket i plastikk i butikkene, ingen tømmer søppeldunken utenfor husene. Folk kjeder seg lett etter ei uke, men om folket ikke bruker tiden sin på å ofre sitt arbeid til andre så begynner di å skøte sine egene liv. Det er dit vi er på vei, da mannesker gjør det di føler for der og da, følger sin guddommelige intuisjon. Etter en måned med streik ville søppeldunken vært tømt, plastikken resirkulert og smeltet om til å bli et tak og blomsterpotter, fordi en artigkar i nabolaget i løpet av siste måneden bygget en plastikk-resirkuleringsmaskin som en inovativ nerd i Nord-Amerika hadde funnet opp, tegningene på maskinen hadde han lagt ut på internet slik at alle kunne bygge en sånn. Ingen patent. 

Ordningen med patent må avskaffes, det hemmer teknologisk utvikling, det finnes massevis av motorer som går på f.eks. vann, som store oljeselskaper har kjøpt opp patenten på for så mange millioner som bare dem har råd til fra smartinger som har oppfunnet mesterverk, og trodd at di hånd i hånd med et mektig olje-selskap vil revolusjonere verden med oppfinnelsen sin. Men motorene blir aldri produsert, og det blir ulovlig å produsere noe som så mye som ligner på motoren som det store oljeselskapet nå har patenten på, gjør du det så saksøker di deg langt ned i helvete... Ingen ville produsert plastembalasje om ingen hadde betalt dem for å gjøre det. Matavfallet ville havnet i jorda, folk hadde begynt å plante poteter og alt annet som lot seg plante, tilegne seg visdommen fra oldemor om spiselige planter i skogen og funnet ut at det egentlig ikke er så vanskelig å overleve, skogen er rik, Skandinavia er rikt. 


 



Om staten samtidig legger til rette å gjør overgangen til den nye tid myk, ved å tilby folket mat, glass til drivhus og energi, så tror jeg vi også kan unngå di problemer som ofte oppstår når folk er sulten. Skaper vi overflod så er det ingen grunn til krangling.  




Vi går mot en globalisert verden, det er viktig nå å sørge for at ingen forsøker å kjempe seg til tronen av verden, en slik trone finnes ikke, så kampen til opp dit er forgjeves. Vi er en verden bestående av lokalsamfunn, det er di som lever der som bestemmer hvordan det skal være der. Verden er mindre nå, kulturer og språk som engang separerte oss er nå mikset sammen i ei stor røre av folk som for det meste evner å leve side om side. Internet har gjort oss til et åpent samfunn og slik vil det forbli helt til internet blir sensurert. Vi vet mer om verden enn noen gang, folk skaffer seg venner på andre siden av jorda som di senere reiser til å lager barn med. Idén om pass virker mer og mer gammeldags. Vi har kunnskap til å skaffe mat og alt hva alle trenger for å leve sine liv bekymringsfritt. Teknologien er der. Og i Vest-Skandinavia har vi til og med noe som kalles penger, som kan transformeres til arbeidskraft som kan bygge opp framtidsrettet infrastruktur i landet vårt. 

 


Det må da være snart hundre år siden planene om tog nordover til Tromsø begynte å ta form. Ja, vi har ikke evnet å komme særlig lengre. Og hvorfor? Jo fordi ingen selskaper ser at et slikt prosjekt vil generere særlig penger. Jeg ser for meg at målet til en bedrift burde være at regnskapet går i null, ingen profitt og ingenting i minus. Uansett så synes jeg at staten kan bygge jernbaner å drifte dem, og tilby transport gratis. Videre når vi har bygget et samfunn der alle har alt, kan vi eliminere penger. Det vil ikke lengre være behov for dem.

 

Å selge kroppen sin for å betale medlemskontigent i KSN

Går det, eller går det ikke an å leve her i landet uten å måtte tjene for eksistensen i form av slaveri? Tidligere har jeg bevist at det går helt fint an om du bare ikke plager andre og holder deg unna en klubb som heter Staten norge. Skandinavia er stort og det er lett å finne seg en plass hvor man kan eksistere som fritt menneske. Staten norge har laget et system som ivaretar medlemmenes velferd (hevdes det), alle er med lov garantert husvær, og skal ha mulighet for å skaffe seg mat med økonomiske godtgjørelser fra staten. Staten får sine penger fra en medlemskontigent som betales av dem som har arbeid med penger som lønn. En kvartdel av lønna trekkes, og brukes til hva enn klubbkasseadministratørene kan tenke seg. Staten får også sin formue fra å ta sine prosenter av hva som eksporteres og importeres av varer. Og kjøper du en importert Chuck Norris-DVD så må også du betale skatt for denne varen. Til og med dem som ansetter folk for å utføre arbeid for dem blir beskattet. Veiskatt betales av dem som kjører på veiene, veier som uansett finansieres med bompenger. I noen kommuner må man til og med betale skatt for huset man bor i. Staten har enorme økonomiske rammer så mye som håves inn, for ikke å nevne hvor mye penger som ligger i sparegrisen. Noen ganger lurer jeg på hvor det blir av alle pengene og om det er et sort hull noen plass som pengene bare detter inn i?

Jeg ble for noen år siden tvangsinnmeldt i klubben Staten norge (KSN), noen damer som bruker å leke i ei klubbavdeling som heter Barnevernet kom og forlangte at min datter måtte registrere seg i Registeret for Mulig-framtidig-medlem, da ville hun få noe som heter personnummer og hun vil også motta økonomiske midler slik at KSN skal være sikker på at barnet har mulighet til å eksitere i di områder hvor KSN oppererer. Jeg var helt fornøyd med å ikke være medlem og så for meg at det også ville være fint for mine barn å ikke måtte være medlem. Men damene fra Barnevernet gav oss et ultimatum å sa at di ville ta hånd om jentungen om vi ikke registrerte henne i registeret. Her kan det jo nevnes at Registeret for Mulig-framtidig-medlem ikke evnet å registrere datteren vår og vi måtte rømme fra landet og fra di som ville ta hånd om vår datter om vi ikke registrerte henne. Men omsider evnet Registeret for Mulig-framtidig-medlem å registrere barnet og vi hadde igjen fri tilgang til landet, og klubbfasilitetene. 

Alle medlemmer, tvangsinnmeldte eller frivillige medlemmer, av KSN har krav på å få dekket eventuelle økonomiske utgifter til livsopphold fra klubben, men her møter vi det første skjæret i sjøen, for klubben forlanger at du skal delta på lugubre aktiviteter om noen i klubbsystemet finner det for godt. Altså du må stille din kropp og liv til disposisjon, om ikke, reduseres bidraget fra KSN til en lavere sats, den laveste satsen i klubbens utbetalingssystem, nødpenger. 

Et organ i KSN er sosial-og-arbeidsetaten, NAV. NAV skal sørge for at medlemmenes velferd blir ivaretatt, det er NAV som betaler ut livsoppholdspenger og nødpenger. NAV har etter at jeg har vært å kjeftet på dem over hvor disfunksjonell dem er gjort seg bemerket med å sette meg i aktivitet. Jeg skal hore meg ut, koste hva det koste vil, bidra med å arbeide slik at jeg kan betale medlemskontigenten (skatt på lønn). Det er jo noe jeg i lang tid har hatt et etisk dilemma i forhold til. Og nå etter noen dager i det dere kaller "jobb" og jeg kjenner depresjonen nærmer seg, har jeg fått understreket det jeg lenge har vist, at å bli tvunget til å hore ut kroppen min for å betale en medlemskontigent i en klubb jeg ikke vil være med i strider mot sunn fornuft og er noe jeg ikke akter å akseptere. Strider mot menneskerettighetene gjør det og (artikkel 4). Neste gang jeg blir sendt på aktivitet i regi av NAV skal jeg drite ut arbeidsuniformen og sende regninga fra vaskeriet til NAV. Slaving er ikke noe for meg, og noe dere ikke kan tvinge meg inn i. 



Jeg forstår ikke at dere klarer...

Er det dette dere skal bruke livet deres på?

 

Stridende systemutvikler hos NAV

Alt for mange står i stillhet mens overmakta høvler over dem, folket er lydige og stoler på at di vedtak som tas for dem er rettferdig. Jeg har påtatt meg jobben som talerør for di vanskeligstillte.

Jeg har på siste tiden jobbet som systemutvikler hos NAV. NAV er jo i konstant utvikling og penger skal spares både her og der, og min jobb er å si i fra om overgangen til det nye ikke går knirkefritt. Noe nytt ved det NAV-kontoret jeg jobber på nå for tiden er at der ikke lengre skal være noe skranke, og et kølappsystem, der man kan henvende seg, di ansatte som vanligs hadde til oppgave å veilede deg, utstyrt med en datamaskin bak den skranken, går nå rundt i lokalet og hjelper deg så godt di nå kan, uten datamaskin. Deres oppgave består nå mest bare av å fortelle brukerne av NAV at uansett hva du vil så må du si det til noen som gjemmer seg bak telefonnummeret 5555 3333, normal ventetid på få snakket med et menneske er 8 minutter. 



Noe annet nytt er at man ikke lengre kan levere brev til NAV på NAV-kontoret, det skal sendes per post, noe du selv må betale for, frimerke altså. Om du ikke har midler, eller synes det er helt latterlig å måtte betale kroner for denne tjenesten, så bes du fylle ut et skjema for økonomisk stønad, denne søknaden kan du levere til di hyggelige NAV-arbeiderene som vandrer rundt skranken i 1. etasjen. Forventet behandlingstid av søknad, 3 uker.

Kommunen er pliktig etter norsk lov å tilby husvær til borgerne i kommunen. Ingen skal være uten tak over hodet og ei seng å sove i før NAV-kontoret stenger den dagen. NAV har ikke alltid klart å ha ryddighet i forhold til lovverket her, men ser frem i mot å utvikle systemet til det bedre. Ikke alle, men mange bor i bolig, og heldige er dem som har klart å lure seg til ei leilighet i byen. Brukere av NAV i en vanskelig stillt situasjon som har problemer med å betale husleie, må bare vite at di statlige satsene for stønad for bolig er på skarve 7000 i månden for f.eks. en trebarnsfamilie. Og da er støtten fra Husbanken inkludert. Bor familien allerede i en bolig som koster mer enn 7000 i måneden (som så og si alle 3-romsleiligheter i enhver by i norge) lar NAV deg fortsatt bo i boligen (dekker leia) fordi NAV/Kommunen ikke har andre boliger å tilby. Ventetid på å få tildelt kommunal bolig der jeg er er over ett år. Og hotellopphold for borgerne er ofte dyrere for Kommunen enn hva leiligheten kostet. 

Mottar du borgerlønn, eller livsoppholdspenger som det kalles, kreves det at du deltar på aktiviteter som NAV har bestemt er viktige for deg. Du kan ikke takke nei til ordinært slavearbeid. Men det spesielle her er at ordinært slavearbeid ikke lengre finnes og NAV kan i praksis ikke tilby jobb til noen. Arbeidsmarkedet er sprengt, mye på grunn av arbeidsinnvandring. Men kurs kan NAV tilby; jobbsøkekurs, arbeidsavklaringskurs, kurskurs og økonomikurs. Man kan få økonomisk veiledning fra NAV, der du får høre at du burde kjøpe First Price i stedet for økologisk, men det tar over en måned bli kalt inn til et slikt møte på det kontoret jeg jobber på. 

Det er nedskjæringer også i NAV, som overalt i samfunnet. Alt skal effektiviseres, hver eneste utgiftspost skal nøye vurderes med nye kapitalistiske øyne som ikke tar hensyn til selve kvaliteten av produktet. Og kundene kan ikke annet enn å godta og godta, da det knapt finnes alternativer til basisk overlevelse, som NAV tilbyr. Mange har mistet sine jobber hos NAV og står nå på andre siden av NAV-døra. Di har nå en viktig jobb i samfunnet, med den kunnskap di har om lover og regler og NAV-systemet ruver di som spydspissen i kampen mot rettferdighet for folket, mot et NAV som i alt for mange tilfeller regelrett har brutt loven. 



 

Muhammed I Skogen skriver jobbsøknad

NAV-dama sku ha meg til å skrive minimum tre jobbsøknader i månden. I et tørt arbeidsmaked fantes ikke så mange jobber som jeg seriøst kunne søke på med min erfaring og etikk. En sjåførjobb skrev jeg en høyt seriøs søknad om få tiltrede. Videre skrev jeg to andre søknader:





 

Muhammed Jordahl skal bli politiker

Jeg får ofte høre at jeg i stedet for å trekke meg bort fra samfunnet ved å bo i skogen, heller burde engasjere meg i samfunnet.

Det finnes mange måter å engasjere seg i samfunnet på, noen nøyer seg med å stemme ved politiske valg hvert 4. år, og tror at deres engasjement er av betydning, noen melder seg inn i Amnesty, Røde Kors eller Heimevernet, mens noen slår seg til ro med at deres bidrag trekkes fra lønnen deres hver måned i form av skatt til staten. Da kongerike norge  gikk til angrep på Afganistan beluttet jeg i ikke lengre støtte klubben norge finansiellt, og jeg har ikke betalt skatt siden 2004, noe jeg har fått både ris og ros for. Jeg har ikke stemt ved politiske valg siden jeg var 18 år og trodde min stemme ville bli hørt, det ble den aldri, partiet jeg stemte på (DPP) kom aldri inn på noe Ting.

Jeg har flere ganger blitt forespurt om jeg ikke kunne tenke meg å bli medlem i Miljøpartiet de (di) Grønne (MDG), men partiprogrammet deres har vært så langt og så fullt av saker jeg ikke 100% kunne stå inne for, så noe medlemsskap der har uteblitt. Og i ettertid har jo også MDG bevist at di ikke er radikale nok for verken meg eller for Moder Jord, deres troverdighet er svekket etter partilederen valgte å kjøre rundt i feil bil, og etter at di har inngått kompromisser med andre partier. Piratpartiet gjør det godt på Island og kommer forsøke gjøre det samme her i Vest-Skandinavia til neste års stortingsvalg, men partiet kommer ikke gjøre noe brakvalg her fordi deres potensielle velgere muligens kommer stemme på et annet småparti, som har nesten samme politikk som dem, Liberalistene f.eks.. Piratpartiet er svartkledde og lite folkelig, bestemor kommer aldri stemme Piratpartiet uansett om hun er 100% enig i politikken deres, bare på grunn av partilogoen deres.

Det politiske bildet i Vest-Skandinavia ligner mer og mer på USAs topartisystem, hvor man har valget mellom di røde og di blå. Bestemor stemmer på Arbeiderpartiet slik som hun alltid har gjort, uten tenke på at verden ser litt annerledes ut enn i 1970 og at Arbeiderpartiets politikk har forandret seg til det motasatte i løpet av di 30 siste åra. Om man stemmer Arbeiderpartiet eller Høyre er et fett, di fører nesten samme politikk nå til dags.

Jeg mener samfunnet trenger en radikal endring om vi skal ha noen håp om etterlate en sunn planet og et hyggelig samfunn til våre etterkommere. Økosystem dør ut i rekordfart, skadelige kjemikalier og radioaktivitet dumpes i hav og jord for at en liten gruppe mennesker skal spare penger. Penger er blitt mere verd enn naturen, arbeidsplasser prioriteres foran truede økosystemer. Den eldre generasjonen stues bort på gamlehjem og institusjoner, men deres barn er mer opptatt av å dyrke deres karriærer. Familieverdiene våre er i rask forandring. Og folks frihet blir stadig innskrenket. 

I løpet av di femten siste åra har jeg reist mye rundt i verden, og sett alternativer til den skandinaviske samfunnsmodellen. Jeg har levd uten penger i flere år i Skandinavia, vært nederst på den sosiale rangstigen, og kjent på kroppen effektene av politikken som har vært ført di siste 30 åra. Jeg mener selv jeg er godt skolert for hva som nå venter; en politisk kariære. Jeg skal starte et nytt politisk parti.

Sur fis i Paradis



Så vi skaffet oss et småbruk på fjellet, vi administrerer nå over to hektar med gressmark og frukttrær, blandt annet epler, plommer, kirsebær, hasselnøtter og ti store pæretrær. Forige vår plantet vi seksti nye fruktrær, og laget en stor hage, installerte solcelleanlegget, og startet restaureringen av et av husene på gården. Sommeren kom og jeg dro til Bodø-by for å skrape inn litt penger til diverse utstyr som vil gøre livet oppå fjellet lettere. Bøtter, vannslanger, maling, linolje og diverse verktøy stod på ønskelista. 


 

(Middagen kommer direkte fra hagen)

(Muhammed, quinoabonden)



Jeg gjorde suksess som gatemusikkant og reiste hjem til bruket på fjellet, med lommene fulle av penger og godt humør. Men da vi kom fram til huset ble vi møtt av en stor sorg. Noen hadde vært der og tatt med seg trillebåra som brukte å stå mellom boden og hovedhuset, og som min eldste datter elsket å bli kjørt rundt i. Frekke folk tenkte jeg, og tenkte tilbake på hvor mye jeg hadde slitt for å frakte trillebåra den lange turen fra bilveien og opp på fjellet. Jeg låste opp loftsdøra til anekset og ble forskrekket da jeg så at regulatoren til solcelleanlegget var skrudd ned fra veggen... noen hadde dirket opp låsen og ranet oss, og låst etter seg selv. Svinpels.


 



Så oppdaget jeg at stereomikrofonen som jeg har brukt til å spille inn di tre siste albumene til RuMuJo med også var stjelt. Også den eksterne hardisken med to terrabytes dokumetarfilmer, egenproduserte musikkvideoer og skrevede ord til den kommende selvbiografien min var også sporløst forsvunnet. En del verktøy var også borte, men så mye mer enn dét hadde ikke tyven giddet å stjele. Egentlig ganske merkelig at tyven ikke nasket med seg artikler av større økonomisk verdi, men heller hadde tatt ting som var av symbolsk verdi, det virket som at intensjonen bak innbruddet var ren sabotsje. Jeg hadde én låt å spille inn før mitt nye album ville se dagens lys, men uten den kjære mikrofonen og et komplett el-system ble jeg tvunget til å utsette innspillingen. Men det verste var å måtte forklare treåringen hvorfor hun ikke kunne se på di nylig nedlastede episodene av Peppa Gris, til og med når det var fullt solskinn. Sorgen bredde seg og barnegråten fyllte dalen. Jeg husker hvor revolusjonerende det var for sexlivet da vi hadde innstallert solcelleanlegget, da var det bare å sende ungene opp på loftet for å slappe av foran dataen slik at vi voksne kunne fordype oss i Kundalinis verden i fred og ro. Men nå var det altså slutt på det også. 

Vi besluttet å nok en gang reise til byen for å samle inn penger til en ny el-regulator, mikrofon og trillebår. Her er jeg nå, i byen i mitt hjerte, og i mitt anus. Jeg søker jobb. Og skal forsøke å starte min politiske kariære...



Muhammed I Skogen skal bli Muhammed I Dress

A business team shaking hands to seal a deal

 

Hør godt på meg, du er en idiot

Jeg er vant med å få kritikk fra alle hold, som regel tottalt grunnløst, ofte blir jeg dømt for forhold som har rot i fantasiens verden, og folk har en stygg tendens til å mene om meg hva di mener om båsen di har plassert meg i. Jeg lærte meg fra barndomen av å ikke bry meg om hva andre synes, men i dag skjedde det noe som jeg ser meg nødt til å bry meg om, for jeg mener det som skjedde i dag er en sykdom som brer seg over hele samfunnet. 

 



Det tikket inn ei melding på Facebook fra en venn som jeg egentlig ikke har hengt særlig med i alle fall ikke di siste fire åra, vi har ikke snakket mye sammen og utvekslet synspungter om livet og verden. Men jeg har jo en blogg som han sikkert har lest og så ser han jo hva jeg deler på CIAsbook, så hva han begrunner beskjeden sin med er basert på mine fiffige skriverier eller rykteflommen som til enhver tid skyller over byen jeg kommer fra, og ikke fra noen samtale med meg, for noe slikt har ikke funnet sted. Kanskje han leste en kommentar som jeg har fått mye tyn for i ettertid, fra en debatt i ei debattgruppe på Facebook

 

 

En kommentar som kan se kvass ut og jeg kan fremstå som temmelig gal om den taes ut av kontekst, om man ikke vet hvilken debatt det er snakk om:

 

 

Eller kanskje han har vært å lest hva fake-fan-profilen som noen galing har laget i mitt navn på Facebook. Det er ikke kødd engang. En syk jævel som har som hobby å kaste sin egen ulykkelighet over meg og min familie hadde opprettet en profil i mitt navn med et profilbilde som han hadde funnet på bloggen min. Jeg oppdaget dette ved en tilfeldighet, og fikk etter litt krangling med Mark Zuckerberg stengt den ubehagelige fake-profilen.

 




Men uansett om han mener jeg er en idiot, hvorfor tror han at jeg har interesse av å vite at han mener det, og sender meg ei melding der han uttrykker sin negativitet, og hvorfor sitter han å prater skit om meg med felles venner av oss i baren der han sitter å drikker øl. Vi mennesker har en stygg tendens til å heller snakke om andre mennesker enn med dem. Ikke vet jeg hvorfor han mener jeg er en idiot, gadd ikke spørre, det var sikkert det han ville hele tiden, ha noen å prate og debattere med, men jeg var ikke i humør til å gi han så mye energi for jeg var høvelig opptatt med å se på Sandra og Ole-Martin på nett-tv, så jeg ønsket han lykke til.
 

Men jeg klager ikke, jeg mottar mange flere positive tilbakeldinger på mitt virke enn negative 



Sånn er det å være meg. 

 

Random Pictures I collected from the Internet

For some reason I downloaded all these pics to a folder on the desktop, guess I liked them somehow.

 


 

 

August Landmesser

 

 



 


Electric car African style
 

 

 



 

 

 




 




 


 


Belo Monte Dam BRAZIL

 


 

 

 

 


 


Armless mom getting fed

 

 

 

 



 



 

 

 

 


The Jain flag 

 

 





 

 

Sadhu with mac


 




 

 




NASA Worldview, human made cloud

 

 

 


Body heat and emotions

 


 

 

Red river of China


 




Tomato tree

Bike route from Sapmi to the Black Sea, "The Iron curtain trail"

 


 



 



 






Hvem er det som plukker opp haikere?

Jeg startet haiketuren fra Bodø i godvær. To hyggelige damer plukket meg raskt opp og tok meg til forstaden, Tverlandet, noen 16 kilometer utenfor byen. Der stod jeg godt plassert på en bussholdeplass og et nederlandsk par fra mine foreldres generasjon stoppet opp bare fem minutter etter di to hyggelige damene hadde forlatt meg, men da jeg grep sekken og gikk nærmere bilen så gasset den nederlandskregistrerte bilen opp. Di hadde nok ombestemt seg. Men jeg, uten å ta denne hendelsen som noe omen, fortsatte bare å haike. Og etter kort tid svingte en skranglete Volvo 240 inn busslommen. Han gasset ikke opp som di forige men plukket meg opp, latinoen som hadde sterke likhetstrekk med Cheech, han fra filmen, du vet.


Han kjørte meg til Fauske, Volvo 240´ers Mekka. Der stoppet ei dame på min egen alder, og som ikke hadde barn. Hun hadde god musikksmak. Det var nærmest litt trist å ta farvel med henne i Korgen, for turen med henne var så veldig trivelig. I Korgen stod jeg i kanskje 20 minutter før jeg ser ei dame på bensinstasjonen, på andre siden av veien hvor jeg stod, vifte med hendene og rope meg mot bilen. Det var ikke måte på hvor mye hun var ønsket meg med, det var nesten som om jeg begynte å kvie meg, når jeg tenkte at hun hadde onde hensikter. Jeg ble uansett med og fikk sett Drevatn før jeg ble sluppet av i sørenden av Mosjøen.



Og siden ikke nok damer hadde tatt meg med på kjøretur denne dagen så stoppet nok et par fnisfulle damer. Ikke akkurat Alicia Silverstone og Liv Tyler, men ikke langt unna heller, for oss med livlig fantasi. Di kjørte meg inn i myggen og knottens rike, det var kanskje derfor di var så fnisfull. Di plasserte meg i Trofors. Fin stor elv der i Trofors. Og knott, og knott, og knott, helt til nok en bil stoppet idet jeg stod å vurderte om jeg ikke bare skulle slå opp teltet og sovne for natten. Nok ei dame, selveste kvinnedagen dette her! Hun var vakker og hun skjørte meg til en plass jeg ikke vet hva heter engang, der var to hus og en garage med døra åpen. Det begynte å regne så jeg gav meg for dagen og slo opp teltet inne i den åpene garagen.

Jeg var våken igjen i 7-tida neste dag, stod ikke lenge før en trøtt arbeider fra nattskiftet på aluminiumsverket i Mosjøen tok meg med, for å snakke med han så han ikke sovnet av. Han kjørte en Chrysler med gode seter. Etter en stund sovnet jeg. Han tok meg til Grong, der stod jeg ei god stund, føltets som tre timer, i regnet, før en nisse fra Andøya som kom kjørende i en liten Golf reddet meg fra nedbøren. Han kunne fortelle meg litt av hvert om både det ene og det andre, og ikke nok med det han hadde også et godt forhold til Fylkesmannen som han mente var et godt og nødvendig organ i et demokrati. Han hadde sju traktorer og en drøss av biler og var i ferd med å kjøpe opp hele Andøya for å drive gårdsbruk der. Helt frem til Trondheim tok han meg. Vel, til nordsida av Trondheim. Fortsatt på motorveien. En bluesrocker med reisens mest fancye bil reddet meg fra motorveiens intense motorstøy og tok meg et lite stykke til en plass hvor det var bedre å haike fra. Men der ble jeg uansett stående i en time. Har opplevd det samme mange ganger, å bli stående fast i en by. Det er til utkanten av byen man vil. Men omsider stoppet en ung mann, også han med fancy bil, og han tok meg til utkanten av byen, til rundkjøringa på Klett. Jeg har gode minner fra rundkjøringa på Klett, en gang fikk jeg haik hele veien til Oslo derfra, i en campingbil!! Denne gangen var det en ung mann med arbeidsbukse og kule solbriller som tok meg til Oppdal. Fra Oppdal til Otta (han skulle egentlig til Dombås, men han forbarmet seg over meg og tok meg et ekstra stykke), tok en eldre herremann fra Ørsta meg med, først var det så vidt han ville ta meg med, kanskje han var skeptisk til mitt lange hår, men etterhvert ble vi bestevenner. 

På Otta stoppet en taxi-sjåfør fra Somalia og han tok meg med til hjembygda si, Vinstra. Der klarte jeg noe som man ikke så ofte klarer, nemlig å stoppe en føkkings semitrailer, yessss! Og han, en 60 år gammel sprek sundmøring med en sånn dialekt som man bare forstår halvparten av, men jeg nikket og smilte og vi hadde meget god stemning i den mektige bilen, han tok meg hele veien inn til Oslo.

Jeg slo opp teltet i et skogholt og sovnet momentant, 36 timer etter jeg startet å haike fra Bodø.  

Dypt inne i skogen, høyt oppå fjellet

Etter et titalls ubesvarte jobbsøknader, husleie å betale, barnevern som kalte inn til samtale fordi noen hadde sett meg spille musikk på gata, og et sosialsystem (NAV) som så ut til å lage sine egne lover og regler som det passet dem, jeg ble til slutt lei av å skrive klager til Fylkesmannen. 

Kongeriket norge hadde sviktet på så mange områder, så jeg gav opp og dro til skogs igjen etter et forsøk på å integrere meg selv i storsamfunnet. Dypt inne i skogen høyt opp på fjellet i en veilaus dal har vi funnet oss et lite paradis som jeg og familien disponerer. Her har vi ansvar for oss selv, det er oss selv som må hente drikkevannet i kilden, dyrke og sanke vår egen økologiske mat, og å generere vår egen elektrisitet.



Huset som vi bor i har ikke vært bebodd på ti år, og den familien som bodde der før oss er kjempeglad for at vi ønsker å bo på det gamle småbruket som sårt trenger kjærlighet om det ikke bare skal forvitre. Huset er omringet av mange frukttrær og jeg har allerede beriket hagen med solbær fra Gopia. Her kan vi tisse på epletrærne i hagen uten å være i fare for at Broder-politi skal komme og arrestere oss for blotting. Ikke er vi i fare for at en tullete nabo skal ringe inn ei grunnløs bekymringsmelding til barnevernet heller, for her er ikke telefonsignal. Aldri i mitt liv har jeg hatt tryggere rammer rundt meg, samfunnet ellers kan bare rase sammen, her dypt inne i skogen klarer vi oss uansett. Av alle plasser mine døttre har bodd så er dette den klart mest hyggeligste plassen for dem. Vi har et bålsted i hagen, barna mine sovner gjerne til lyden og varmen fra bålet. Kryper og løper barbeint rundt i gresset. Spiser skog. Leker i bekken som renner like nedenfor huset. Utforsker naturen, danser og spiller musikk.



Frøsamlingen som jeg har reist rundt med i mange år nå har nå blitt til den største grønnsakshagen jeg noen gang har plantert. Veien mot en selvforsynt off-grid livsstil ligger åpen foran oss. Men veien hit har vært lang: Det begynte vel i 2004 da jeg bodde i et telt en sommer ved Lake Gopia, vel det var ingen sommer i Hålogaland det året. Det regnet hver dag i mer enn tre måneder i strekk den sommeren. Jeg bestemte meg for å flytte fra det hellige, kalde regnfylte landet. Jeg ble lykkelig arbeidsledig, tok et år med dagpenger fra sosial/arbeidsetaten, la meg opp en god sum penger og i slutten av 2005 dro jeg til Afrika for å lære meg kunsten å leve med en ryggsekk på ryggen. Jeg menget meg med lokalbefolkning og tok imot inspirasjon fra andre kulturer med åpene armer. I 2006 klipte jeg visa-kortet mitt i to med saks da jeg ikke lengre ønsket å leve etter di verdier. Med på reisen hadde jeg den kjære gitaren som jeg kjøpte som 14-åring, fra da av var det gitaren og sangstemmen min som tjente inn penger til livets opphold. Jeg reiste rundt i Iberia som  suksessfull gatemusikant, kom i kontakt med andre som reiste rundt på samme vis, og jeg ble anbefalt å dra til et anarkistsamfunn i Alpujarra. Det gjorde jeg, og der ble jeg i to magiske år. Der skulle jeg videre fordype meg i kunsten å leve uten penger, yoga og kundalinisex. Etter min tid i anarkistlandsbyen reiste jeg videre tilbake til røttene, Gopia, til der jeg fire år tidligere nesten hadde regnet bort. Sammen med et medbrakt trofé av ei blondine fra søta bror fant jeg en bortgjemt dal i Gopia der vi bosatte oss, bygde enkle hytter, og etablerte freeganer-campen i Hidden Valley, der bodde jeg i fire lærerike år før jeg fikk en overraskende beskjed fra ei lege om at jeg hadde kreft. På dette tidspunktet var jeg trommis i punk-rock-bandet Adolf Nixon. 



Vi la Adolf Nixon på hylla da jeg igjen pakket ryggsekken og dro tilbake til anarkistlandsbyen i Alpujarra, hvor jeg møtte en god sjaman med en kontroversiell krefthelbredende medisinplante. Etter månder med meditasjon og helbreding, forlot kreften kroppen. Jeg ble anbefalt å legge om kostholdet, og ble veganer. Ikke bare fikk jeg livet tilbake der jeg satt i en tipi å mediterte, jeg klarte til og med å forville meg inn i både livet og livmoren til ei prinsesse fra Dacia. Hun ble mor til mitt første barn bare et år etter vi møttes. Og resten av historien har blitt forsøkt fortalt i massemedia og er i alle fall kjent for leserne av denne bloggen. 

 
Nå er det sommer, vår familie på fem nyter glade dager langt bortgjemt dypt inne i Moder Jords frodige natur. Vi trives her. Det enkle er ofte det beste...     



Vi har foresten lagt nytt gulv i huset

Dusjen er også installert

God sommer, brødre og søstre.

New RuMuJo album out

Download torrent with the new album Circus RuMuJo for free

Circus RuMuJo
Music and lyrics by RuMuJo except Trollmors Våggevise that is made by Margit Holmberg and

1. Intro - Speech by Derrick Jensen

2. Brother officer: Piano - Mårten Schultzberg

3. I is not Ready:  Organ - Pål Grøtting. Dubble Bass - Mats Ivan Berg. Djembe, perc, vocals - Rocky Machine

4. Words: Bass - Tore Hartviksen. Drums & cymbals, vocals - Hallstein Sandvin. Flute - Sunniva Lotte Wormsen

5. Lice: Cello - Marius Moe. Strings - Sunniva Lotte Wormsen

6. Was that it?

7. Together

8. Cashew song

9. Wishare: Vocals - Alice Yume, and Henriette Lengali Tryggestad Stoltenberg 

10.Who I am: Vocals - Henriette Lengali Tryggestad Stoltenberg, Simon Schultz

11.Pretty Gipsy Girl

12.Magnetic Engined Car: Dubble Bass - Mats Ivan Berg

13.The devil lives within: Drums & cymbals - Kristian Johansen

14.Trollmors Våggevise: Drums & cymbals - Hallstein Sandvin. Bass - Tore Hartviksen 

 

Mixed and mastered by Hallstein Sandvin

Special thanks to Fred Really, for technical support on Words and Trollmors Våggevise. 

Cover Art by Gaute Terjesson

Puppiversal Records © 2016
.....................................................................................

Download torrent with the new album Circus RuMuJo for free

Hvis du befinner deg i Vest-Skandinavia der myndighetene har prøvd å sensurere vekk Pirate Bay, prøv denne linken.

 

Bekymringsmelding: "Håper dere skjekker han ut..."

Så vi stakk til skogs og boltret oss der, med solpanel og våre liv. Der var to hus i skogen, som ikke hadde vært bebodd på ti år. Store epletrær, og pærer, kirsebær, plommer, hasselnøtter og alskens buskvekster. En trygg plass for mine barn å vokse opp. Vi flyttet fra det som hadde vært vårt hjem i et år, på ei vakker øy sør for Bodø. Men det var allerede sent på høsten så vi fikk liksom aldri etablert oss ordentlig i skogshusene. Så vi dro for å søke lykken i byen for vinteren. Jeg dro inn på NAV der jeg sendte inn søknad om livsopphold og bopel for meg og familien. NAV svarte med å avslå søknaden og sendte heller ei bekymringsmelding til barnevernet.  

 

Alice dro til barnevernskontoret for å forhøre seg hva som var det bekymringsverdige i forhold til barna i denne bekymringsmeldinga, det var liksom litt uklart for oss. På dette tidspungt bodde vi i ei hytte (norsk standard, dusj dass, 220-volts strøm, kjøkken, soverom, kabel-TV, internet) som til og med NAV B betalte for. 10 åringen bodde hos sin far og fikk styre med skolegang der. Dama på barnevernskontoret kunne ikke svare på hva som var å sette fingeren på, men forklarte at ikke alle bekymringsmeldinger førte til sak. vi hørte ikke noe mer fra barnevernet før etter tre måneder da ble vi innkalt til møte. Mye hadde skjedd på tre måneder bl.a. hadde Alice tatt med seg ungene å flyttet til sin sønn sørpå. Jeg møtte opp alene hos barnevernet, og sa at den bekymringsmeldingen fra NAV bare var tull og at jeg ikke forsto på hvilken måte dem mente barna våre led. Men barnevernsdamene kunne fortelle meg at det ikke var den bekymringsmeldingen fra NAV som lå til grunn for dette møtet, men ei annen bekymringsmelding som dem mottok en måned etter den fra NAV. Meldingen lød som følger, jeg siterer fra lydopptaket:

"Hei jeg ønsker å være anonym da jeg vet hvem di er. Di har bodd i skogen i Bodø, og di er nå ikke bare et barn, men tre barn? Etter di bodde i Bodø, i skogen, var di i en periode i flykt fra barnevernet. Så fikk di hus her på øya, som di leide. I høst forsvant di, di skulle til barnemorens hjemland, men jeg har sett denne mannen sitte å spille i Glasshuset og bekymrer meg for barnas vel. Jeg håper at dere kan skjekke opp denne mannen å finne ut hvor han hører til, å se til at barna har det bra. Jeg har en tro på at di kommer til å flykte igjen med disse barna. Den minste er født i sommer og er antagelig ikke registrert noen plasser. Jeg legger ved hannes bloggside. På kommentarene på siste blogginnlegg så tyder det på at di bor i skogen, men jeg vet det ikke."

Og igjen hva er det bekymringsverdige, at jeg er gatemusikkant? Har vi vist manglende omsorgsevne?? Jeg gadd ikke å begyne å krangle med dem engang bare fortalte dem at familien ikke befant seg i Kongeriket Norge og så hadde di plutselig ikke flere spørsmål... Di fikk i alle fall skjekket meg ut. En uke senere mottok jeg brev om at saken var henlagt.

Det ser ut som det går sport i å ringe inn bekymringsmeldinger på oss til barnevernet. Det er et litt skremmende system det der, at hvem som helst kan melde deg inn til barnevernet, plutselig er du skyldig før du har bevist din uskyld. Er du sur på naboen din kan du bare melde han inn til barnevernet og han har et voldsomt sirkus foran seg. Personlige vendettaers skarpeste våpen i norge. 

Senere på dagen så jeg ei av damene fra barnevernet sitte å spise pizza på Dolly Dimples sammen med sitt barn. Barnet drakk Pepsi Max (ja den med aspartam) og spiste den derre Dolly-pizzaen som vi jo alle vet er full av glutamat, for ikke å snakke om døde dyr. Så dere kan bare gjette om jeg sendte inn ei bekymringmelding på henne eller ikke... 

Statusrapport

Jeg skal prøve å gjøre ei lang historie kort og redegjøre for min nåværende situasjon:

For snart tre år siden tok jeg imot min første datter i ei selvbygget fødestue dypt inni skogen i Hålogaland. Etter mye klabb og babb med Folkeregiteret som ikke evnet å registrere vår kjære datter, ble selveste barnevernet blandet inn og vi emigrerte Skandinavia. Etter ei to år lang rundreise uten pass gjennom Europa returnerte vi til mitt og min datters fødeland, Hålogaland. Denne gangen også sammen med den ti år gamle sønnen til moren til min datter. Vi besluttet å leve etter statens (barnevernets) standard, og flyttet inn i et A4-hus på landsbygda. Den ti år gamle sønnen er elektromagnetisk sensitiv og kan derfor ikke bo i noen by. Uten mulighet for jobb på landsbygda, og uten å egentlig ville ha noen jobb, på grunn av etisk dilemma med tanke på skattebetaling og medfinansiering av krig og terror i utlandet, fikk vi sosialtjenesten i kommunen til å betale for vår bopel.

Sosialtjenesteloven sier:

§ 5-1 Stønad til livsopphold. De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

"Sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv." (§ 4-5)



Vel vi hadde selv klart å finne oss husvære så det fikk sosialtjenesten slippe, enn så lenge... Og med ei husleie på beskjedene 4500 kroner i måneden så anså jeg ikke oss for å være den største byrden i kommunen, enn så lenge... Tiden gikk og vår andre datter kom til verden, hjemmefødsel i bobblebadet. En måned før fødselen satte sosialtjenesten (NAV) som vilkår til min søknad om livsopphold at jeg skulle delta på et arbeidsavklaringskurs i nabokommunen.

Sosialtjenesteloven sier:

"§ 5-3. Bruk av vilkår.

Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket, og ikke urimelig begrense stønadsmottakerens handle- eller valgfrihet. Vilkårene må heller ikke være i strid med andre bestemmelser i denne loven eller i andre lover.

Det kan stilles vilkår om at mottakeren skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen så lenge stønaden oppebæres."

I og med at jeg anså dette vilkåret om å måtte delta på et arbeidsavklaringskurs i nabokommunen som urimelig byrdefullt akkurat i denne tiden da det var sterkt behov for meg hjemme så nektet jeg. Det resulterte i at jeg mistet min rett til livsopphold. Uten å tenke så mye på økonomi, men heller fryde meg over vår nye datter datt et tilbud om å overta et hus som hadde stått tomt i ti år, helt gratis, eller for en symbolsk sum penger ned fra himmelen. Huset hadde et par lekasjer, og vi gikk igang med å tette di og gjøre i stand huset. Dette var jo hyggelig både for oss og for sosialtjenesten, som fra nå av ikke ville behøve å betale vår husleie.

Men en av naboene, som tilfeldigvis jobber for sosialtjenesten i kommunen, klarte å stikke noen tjukke kjepper i hjulene våre, ved å hviske å tiske til huseieren, og en hyggelig nabo som hadde sett til huset i ti år nå. Sosialtjenestearbeideren spredde løgner og frykt og vi ble til slutt bedd om å forlate huset. For en kuk. Kanskje var det i ren missunelse over at vi, en simpel skogsfamilie, hadde klart å skaffe oss hus gratis, når han selv hadde måtte betale millioner og år i slaveri for sitt lille tun. Eller kanskje han var livredd for å bli nabo med oss, og for å hver dag måtte forklare sine døttre hvorfor det var viktig å jobbe og slave, når familien i nabohuset klarte seg fint uten å jobbe. Uansett grunn, en forbannet tosk er han uansett.

I samme tid dro moren til minne barn sammen med sin sønn til Oslo og ambasaden hennes for å skaffe til veie et pass til sønnen, slik at også han kunne melde seg inn i klubben Norge. Dette etter press fra NAV som hele tiden ymtet frempå at 10-åringen ikke hadde lovlig opphold i landet (noe som forøvrig er noe tøys, har moen lovlig opphold i landet så har også hennes barn det, sier utlendingsloven §§ 112 og 113). NAV drev fortsatt å maset om at jeg måtte delta på dette arbeidsavklaringskurset sitt. Og også nå nektet jeg siden jeg var alenepappa til 2-åringen. Nå gjorde NAV en finurlig vri, dem tok også fra livsoppholdspengene til moren til mine døttre og den nyfødte. NAV har hele tiden prøvd å finne måter å presse meg til å delta på dette "kurset", blandt annet har dem truet med å ta fra oss barnetrygden. Noe vi har klagd inn til Fylkesmannen (Fylkesmannen er han man skal kontakte om man mener NAV ikke gjør jobben sin). Jeg har brukt Fylkesmannen flittig og fått medhold i hver eneste klagesak. Også nå klagde vi inn NAVs vedtak om å frata mor og datter livsopphold. Prossessen er slik at om man ønsker å klage på NAVs besluttning så sender man en klage til NAV, som så sender klagen videre til Fylkesmannen. Denne gangen sendte ikke NAV vår klage videre til Fylkesmannen! Dette var i august. Og siden har NAV ignorert oss. Den siste søknaden om livsopphold ble ikke engang behandlet, jeg regner med at di på NAV bare la den rett i søppla etter å ha mottatt den. Ingen elendig oppførsel fra dette NAV-kontoret overrasker meg.

Så etter at NAV begynte å ignorere oss i august, måttte vi begynne å se etter en annen måte å leve livene våre på. Jeg har tørket støv av solpanelet og gått til anskaffelse av dynamo for å lage vindmølle for å generere elektrisitet. Vårt leieforhold i A4-huset har opphørt og vi er nå tilbake i skogen. Sosialtjenesten i kommunen har feilet i sin jobb.

Fortsettelse følger... sikkert...

Barnehagedebatt

Har drevet med debatt/samfunnsutvikling på internetn. Her er et utdrag fra debatten Karriærekvinne eller 5-barnsmor?

...............................................

Betydningen av ordet "mor /mødre" er nokså utvannet i disse tider.

"Må i barnehagen for å sosialiseres". Latterligste argumentet jeg har hørt siden krigen. Di kan vel sosialiseres utenfor barnehageinstitusjonen også. Naboen har også barn... Bedre for barn å være med mennesker i forskjellige aldre, og ikke bare med dårlige eksempler på egen alder, uansett

1.åringer i barnehage for at far og mor skal dyrke sine karriærer. Nei di folkene der skulle aldri ha fått barn i utgangspungtet.

Sikkert fint om du har kjipe foreldre, og barnehagetantene er dritkule. Men det er ofte ikke tilfellet. Jeg har selv jobbet mye i barnehager og jeg må si at nivået hos tantene er labert. Har vært borti mye rart, tanter som snakker om slanking og sminke med 4-åringer, og småbarn som må sitte i avføring helt til foreldrene kommer og henter dem. Mye sukker, salami og slappt og naivt forhold til kosthold. Selv har jeg ikke mine barn i barnehage fordi jeg ønsker selv å oppdra dem. Ja, jeg har faktisk ofret karriæren for dem. Og di sosialiseres uansett, ingen fare for det.

Noen foreldre synes der er greit å sende barna sine i barnehage, militærbarnehage, til kirka, eller til boot camp, eller til gay pride, til Gildes salgslager, eller til Tromsø, eller til kinoen for å se en elendig film med dårlig moral. Og barna blir formet deretter. Og noen foreldre ser viktigheten av å skåne barna for alskens jåss. Og ja jeg er klar over at verden er full av alt mulig rart, og før eller senere vil barna få se verden i et større bilde. Men jeg mener at barna skal slippe å bli utsatt for tull og elendig oppførsel, i alle fall di 6 første leveåra. 

Dårlig moral. Jo forige filmen jeg så sammen med barna og måtte slå av i sensurens navn, var faktisk en så tilsynelatende uskyldig film som TOY STORY, det var da han Cowboyen begynte å slå Buzz Lightyear i trynet at vi slo av den filmen og heller satte på en annen. 

Vi har en ti-åring i huset. Han hadde en kort karriære i barnehagen, han fikk prøve seg. Før han gikk i barnehagen hadde han ikke lært oppførsel som å være egen, possesiv. Han hadde heller aldri slått noen. Men han lærte seg slik kjip oppførel i barnehagen. Og det er trist.

Jeg har heller ingenting imot homofile, forstå meg rett.

Fylkesmannes beslutning (fortsettelse fra forige blogginnlegg)

Ja, så har Fylkesmannen (eller fylkesdama, for å være helt korrekt) behandlet min klage på NAVs elendige måte å behandle en sak jeg har hatt gående, som sosialklient. 





Om NAV tror at jeg, kommer bli mer medgjørlig om di kommer med lovstridige vedtak, så tar di grundig feil. Di har kun oppnådd det motsatte. Jeg ser fram imot en laaaaang karriære som sosialklient. 

Men akkurat nå er jeg mest opptatt av å drikke alkoholfri champagne. Skål! :D

Min vei ut, og inn, i systemet

For en tid tilbake bestemte jeg meg for at jeg ikke lengre hadde lyst til å betale regninger, jeg ønsket egentlig å slutte med penger helt og holdent. Første steg var å slutte å leie hus, og betale for elektrisitet. Som følge av det sluttet jeg i min jobb på ei barneskole. Noe jeg hentet ytterligere motivasjon til da president Kjell-Magne Bombevik besluttet å sende norske soldater (og skattepenger) til Afganistan, jeg hadde ikke samvittighet til å medfinansiere drap og tortur, gjennom mine skattepenger, så jeg sluttet å betale skatt. Jeg bygde meg selv et lite hus i skogen på kommunal grunn (personlig så ser jeg forbi konsepter som min tomt og din tomt, men jeg er vel vitende at andre fortsatt lever i illusjonen om at landområder tilhører dem som har et A4-ark der det står at nettopp dem eier denne delen av landet). Jeg valgte å bygge huset på kommunal grunn for å unngå konflikter med "eieren". Mens jeg bodde i skogen, var jeg ofte innom det lokale Nav-kontoret for å hente borgerlønnen min som på dette tidpungtet var på 5400 kroner i måneden. Jeg kjøpte et solcelleanlegg for å produsere elekrisitet. Med tiden hadde jeg bygget opp et lydstudio i det lille huset, der satt jeg å spillte inn musikk, det ble til to album, "I am God" og "You are God". Noen punkere lærte meg kunsten å dumpster dive (handle mat gratis fra baksiden av supermarkedene), jeg hadde ikke lengre utgifter til mat, og begynnte å svømme i overflod. Selvangivelsen sluttet jeg å levere, og noen år etter at jeg sluttet å levere den fikk jeg beskjed om at jeg ikke lenger var en borger av Norge. I og med at jeg ikke hadde levert selvangivelsen på ei stund så antok skattekontoret at jeg hadde utvandret. Her må jeg legge til at samtidig som jeg hadde status som utvandret så var jeg innom Nav for å motta borgerlønnen. Så egentlig skulle det ikke være noen tvil om at jeg fortsatt befant meg i nærheten. Og har man status som utvandret nordmann så har man ikke lengre tillatelse til å jobbe og skatte til Norge. Perfekt.

Av helsemessige årsaker flyttet jeg til Syden en vinter, der fikk jeg helsen tilbake og møtte ei dame som villle være med nordover for å leve et liv i luxus og overflod. Uten pass haiket vi oss fra Sør-Europa til Hålogaland, på vei nord ble vi gravid. Barnet ble født i ei selvbygget gamme i skogen, med meg selv som jordmor. Moren til barnet er fra Øst-Europa, hun hadde en sønn fra før, han bodde på dette tidspungt sammen med sin far i Øst-Europa. Men der hadde di støtt på problemer og Moren så det som nødvenig å reise sørover for å møte sønnen og faren hans. Og vi tenkte at det ville bli enklere for oss å reise om vi hadde pass til den nyfødte. Så vi dro til nærmeste Folkeregisterkontor, for å ordne med det (noe jeg sterkt anbefaler andre i samme situasjon å IKKE gjøre). Folkene på folkeregiterkontoret klarte (ønsket) ikke å registrere babyen, heller sendte di barnevernet etter oss. Vi hadde noen møter med barnevernet før vi av sikkerhetsmessige årsaker forlot Kongeriket, uten pass. 



Etter et par år i Syden besluttet vi å returnere til Skandinavia (tilbake til røttene). Og siden den mektige barnekidnappingsorganisasjonen, Barnevernet, var så skeptisk til vårt levesett fant vi ut at det beste (for vår datters sikkerhet) var å leve etter deres standard. Vi fikk tilbud om å leie et hus på landsbygda for en (relativt) billig penge. Vi flyttet inn, og sendte regningen på husleie og strøm til det lokale Nav-kontoret. Og dem betalte, slik som dem etter loven er pliktig til. Til gjengjeld måtte jeg delta på et "kurs", slik at dem kunne kartlegge min psykologiske profil, finne ut om jeg var arbeidsfør eller ikke. Noe dem ikke trenger å gjøre på noe "kurs" dem kan jo bare lese bloggen min så finner dem nok fort ut at jeg er sinnsyk og arbeidsufør, for jeg er jo utstyrt med moral som gjør det umulig for meg å betale skatt til en nasjon som driver krigføring.





Videre skrev dem et utdrag fra Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (§ 20): "Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad? Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket. De må ikke være uforholdsmessig byrdefulle for stønadsmottaker eller begrense hans eller hennes handle- eller valgfrihet på en urimelig måte." Videre skrev Nav: "Dette vedtak kan påklages Fylkesmannen. Fristen er 3 uker."

Men jeg dro på "kurset", der møtte jeg flere som meg, stolte arbeidsledige, som av ulike grunner sto utenfor arbeidslivet. Litt av en gjeng? Kurset skulle vare i fire uker, i løpet av di fire ukene skulle jeg ta imot mitt barn nummer to, så jeg anså dette vilkåret som UFORHOLDSMESSIG BYRDEFULLT FOR STØNADSMOTTAKER, da jeg måtte være tiltede hjemme da barnet skulle komme. Så jeg klagde på vedtaket til Fylkesmannen innen 3 uker var gått. En dag ETTER tre uker var gått fikk jeg beskjed fra Nav om at min klage ikke ville bli behandlet siden: "Klagen må være skriftlig og inneholde navn, fødselsnummer og adresse". Jeg hadde ikke skrevet mitt fulle fødselsnummer og adressen i klagen. Hallo Hallo!?

Jeg var to dager på "kurset". Brukte 10 timer hver dag på noe som føltes som ingenting. Jeg lærte INGENTING nytt på dette kurset. Hjemme hadde jeg ei jente på to år og ei høygravid mor som hadde behov for mitt nærvær, Mor hadde i løpet av disse to dagene slitt seg ut fysisk, med å være alene med to barn (pluss en på vei), hun kunne ikke lengre tilby 2-åringen en rompevask uten å selv slite seg ut, så jeg prioriterte familien fremfor å kaste bort både tid og godt humør med å delta på et tullete kurs. Jeg var for å besøke legen for å få henne til å skrive ut ei sykemelding, slik at jeg ville få gyldig fravær da jeg nå hadde bestemt meg for å ikke lengre befinne meg på kurs. Men legesekretæren kunne fortelle meg at det denne dagen ikke var en eneste lege i hele kommunen å oppdrive da dem alle var på kurs. Jeg måtte le litt inni meg siden jeg nå viste hva ordet kurs betydde og jeg så for meg alle kommunens leger sitte henslengt på plastikkstoler, drikke kaffe og snakke om ingenting. Men jeg kunne bestille en time hos legen, neste ledige time var fem dager senere kl. 13. Kanskje da ville jeg få ei sykemelding, i mellomtiden var det bare å skulke. Disfunksjonellt system, tenkte jeg.

Nav trakk tilbake livsoppholdspengene, så jeg søkte etter noe som heter nødhjelp, det er den laveste satsen innen Nav-stønad-systemet.

Jeg fikk innvilget ti dager med nødhjelp på 1480,-. Etter den utbetalingen dro jeg til NAV for å få svar på hvorfor det ikke var kommet mer penger, i følge satser som jeg er kjent med så er nødhjelpsatsene på 110,- pr. dag voksen og 80,- pr. dag barn. Noe som ville blitt 1900,- for ti dager for meg og min datter, altså 420 for lite. Som svar på dette fikk jeg fra NAV, sitat: 

"Hver kommune står fritt til å sette satser for nødhjelp innenfor rimelighetens grenser, og det betyr at det ikke er gitt at nødhjelpssatsene er like. Du fikk utbetalt nødhjelp for deg og din datter for en uke utbetalingen var den 28.04. Fra det samlede beløpet ble barnetygden trukket fra." !!!

Så ikke bare har de sluttet å betale husleia, tatt livsoppholspengene, tatt deler av nødpengene, dem ønsker også å ta fra oss barnetrygden?

Husleien er fortsatt ikke betalt denne måneden. Her prøver dem altså å frata oss ALT av økonomisk bistand om jeg ikke deltar på et "kurs". De bruker uortodokse pressmiddler. Lurer på om paragrafrytterne på Nav med alle de lover som dem oppererer med, og er nødt til å følge, kan sette en barnefamilie "på gata" i 2015? Noe som jeg egentlig ikke ser på som noe problem, vi klarer oss fint uansett, vi har et stort nettverk.

Situasjonen nå er den at jeg har sendt inn en klage på Navs klage på min klage på Navs vedtak. Og Fylkesmannen er blandet inn og jeg venter på hans besluttning på om kursdeltagelse fra min side er UFORHOLDSMESSIG BYRDEFULLT FOR STØNADSMOTTAKER, og om vi fortsatt kan bo i et A4-hus? Samtidig sanker jeg mat fra skogen, og planlegger en kriminell kariære.

Men jeg tar dette med bosituasjonen med full avslappethet, for i Sosialtjenesteloven står det:

"Sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv." (§ 4-5)

Er du i en akutt nødsituasjon, uten noe sted å bo, har kommunen ansvar for å skaffe deg et midlertidig sted å bo umiddelbart. Dette kan være helt eller delvis betalt opphold i pensjonat, hospits eller hotell inntil det er mulig å finne en permanent løsning på boligspørsmålet. Ofte er dette en dyr løsning for kommunen, og det bør derfor i konkrete tilfeller det vurderes om ikke hjelp til etablering i en vanlig bolig totalt sett vil være en bedre løsning både for deg og kommunen.

Så om NAV ikke betaler for denne månedens husleie, så må kommunen losjere oss inn på hotell, og på hotell har di som oftes frokostbuffét. Er det noe jeg er god på så er det buffét.

(Bilde fra Vega, vegan-buffét-retaurant i Oslo)

Har diskutert denne saken på forum på internett og mottatt tilbakemeldinger om at jeg burde slutte å klage å få meg en jobb. Men disse menneskene har ikke forstått situasjonen riktig. For det første så tillater ikke familiesituasjonen at jeg på dette tidspungtet skaffer meg jobb, jeg trengs hjemme. For det andre så finnes det ikke en eneste ledig jobb i hele kommunen (i denne sammenheng kan jeg nevne at våre nærmeste naboer er fire polakker som "jobber"). For det tredje så har jeg moralsk dilemma når det gjelder betaling av skatt. For det fjerde så tillater ikke min kropp at jeg oppholder meg lenge i WiFi, og ikke sover til jeg er uthvilt, jeg må holde kreften i sjakk. 

Da jeg var ungdom hadde jeg en venn som senere skulle bli heroinist. I voksen alder slo jeg alltid av en prat med han om jeg tilfeldig møtte han på gata. Han kunne fortelle meg at han var blitt uføretrygdet og mottok 12 000 i måneden fra Nav, som han kunne kjøpe heroin for, i tillegg dekte di husleien og strømmen. Det er faktisk sånn at i Kongeriket Norge i 2015 så yter staten mer bistand til narkomane enn til sunne barnefamilier.    

 

Fortsettelse følger...

 

 

Våren er i anmarsj og det tappes bjørkesaft

Våren kom tidlig i år, vi hadde gåsunger (på selja) allerede i begynnelsen av mars. Og bladene på noen av bjørketrærne har så vidt begynnt å springe ut. Så da er det bare å finne frem øks, hammer og et skrujern slik at vi kan tappe bjørkesaft /bjørkevann fra trærne. 

Jeg klinker øksa med hammeren og lager en V i treet. Så slår jeg skrujernet inn nederst på V´en og jokker litt frem og tilbake slik at det blir et hull der. Inni hullet stikker jeg en halv pinne. Og henger opp ei flaske.



Det er rundt fullmåne det kommer mest vann i flaska. Jeg regner med at når fullmånen er over oss, om noen dager, så tapper jeg to liter pr. tre, pr. dag.

Har du bjørkepollenallergi så anbefaler jeg deg å drikke bjørkesaft da det er den beste forebyggende medisinen. 

Bilder fra sommeren 2014

Vi har reist også i sommer.

Pakked inn håret og kledd oss som Ola Normann på tur.


Skaffet en sykkel.


Spist mye frukt.


Besøkt hellige land


Lest bøker


Badet i havet


Skaffet ennå en sykkel, barbert ansiktet og ikledd oss andre streitingklær


Spist skogens frukter


Har bodd her og der


Spist blåbær


Vært på buffèt


Syklet


Tatt en omvei


Spist mere bær


Gått barbeint i moselandskap



Levd rundt bålet



Varmet vann


Dusjet


Skaffet nok en "sykkel"


Spist favorittgrønnsaken brokkoli


Gått rundt i favorittskoene


Ventet på toget


Vært på fantastiske plasser


Bedrevet akrobatikk


Og besøkt urbane strøk

Det har vært ei lærerik og vidundelig tid. Nå kommer vintern...

Vel, jeg var så sein med å publisere dette blogginnlegget at nå er det faktisk vår.

Fred ut.

Download RuMuJo album for free

Cool, this torrent is still up and running: https://thepiratebay.se/torrent/8238925/You_Are_God

Yeah right...




Jeg pisser ikke på løven

Etter mitt forige blogginnlegg har jeg mottatt en del tilbakemeldinger, fra en del personer som ikke har forstått meg riktig. Jeg har blitt fortalt at noen tolker det dit hen at jeg ytrer hat mot "Staten Noreg". Men dere må bare ha det klinkende klart for dere, at min samfunskritikk ikke er hatfull, jeg er like full av kjærlighet som John Lennon. Og ja jeg vet at også Lennon i sin tid ble misstolket; "Imagine there´s no heaven" og "Imagine there´s no countries" sang han, og dem som gikk rundt og trodde på heaven og countries så jo følgelig hans ytringer som et personlig angrep. Men både jeg og Lennon skrev våre tekster i kjælighetens navn, og vi hadde visjoner om noe annet en hva verden hadde presentert oss. "Sytemet er amatørmessig, og det ligner mer og mer på nazi-Tyskland ettersom tiden går", skrev jeg og noen tolket det som hat. At systemet er amatørmessig skriver jeg fordi mitt møte med systemet har vist meg nettopp det. Dette er min personlige erfaring, og i et fungerende demokrati har jeg rett til å uttale dette. At systemet ligner mer og mer på Nazi-Tyskland skriver jeg fordi jeg har sett hvordan dette samfunnet har utviklet seg bare di tre siste generasjoner. Jeg kunne også sagt at samfunnet ligner mer og mer på USA. Og systemet i USA ligner mer og mer på Nazi-Tyskland. Dere tror kanskje at Nazistene tapte 2. verdenskrig, og det er delvis sant, men vi må også være klar over at det var kun en håndfull nazi-offiserer og vitenskapsfolk som ble straffet for forbrytelsene di hadde gjort. Di andre flyttet til USA og fortsatte å jobbe i inflytelsesrike stillinger over there. Forsvarspakten NATO ble dannet og ble etterhvert om til angrepspakten NATO. Global nazisme, eller facsisme om du vil. Kall det hva du vil? Norges riksvåpen, ei løve, med øks, hvor stammer det symbolet fra? Babylon? Jeg bare spør?

 



Jeg hater ikke staten, heller prøver jeg å holde en viss avstand, jeg trekker meg unna, og det er en fredfull akt. Og at jeg oppfordrer andre til å fredfult trekke seg unna er ikke en akt av hat, men en akt av fred. Når jeg oppfordrer mine brødre og søstre til å ikke betale skatt så er det fordi jeg vet at om ingen betaler skatt så har ikke staten penger til å drive krigføring i Afganistan eller Libya, eller Syria. Jeg handler i brorskapets ånd.

 



Jeg ser staten Norge som en klubb eller en organisasjon om du vil, og i følge menneskerettighetene artikkel 20, 2. punkt står det "Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon". 

 

Det er mange av menneskerettighetene som berører mitt liv:

 

Artikkel 1:

"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."

 

Artikkel 3:

"Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet."

 

Jeg er ikke antistat jeg er pro-frihet.

Norge er en slavestat. Jeg er klar over at di aller fleste som er i jobb i Norge jobber ut fra egen vilje. Og det sier jeg ingenting på, folk må da få jobbe om di selv vil. Men når staten tvinger folk til å jobbe, med den trussel at di kommer og tar dine barn fra deg om du ikke ønsker å slave, så er det et tegn på fascisme og et brudd på menneskerettighetenes Artikkel 4. 

 

Artikkel 4: "Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt"

  



Artikkel 12:

"Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse." 

 

Artikkel 16, 3. punkt: 

"Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse."

 

Artikkel 18:

"Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer."

Min tanke er fri. Min religion er skogen, frihet er min tro. Det er min rettighet å gi uttrykk for min tro.

 

 

Eller

 



Og hvor går grensen mellom ytringsfihet og trakasering. Det er jo et aktuellt tema i disse Mohammed-karikatur tider. Er det greit å ytre seg om man vet at noen av dem som hører på kan føle seg tråkket på? Jeg mener at man har rett til det, men man kan jo også ta sine forholdsregler og tenke gjennom konsekvensene av sine handlinger. BANG BANG KØBENHAVN!!! Du kan godt gå ut på savannen å pisse på løven, men vit at løven kan åpne kjeften sin å spise deg opp. Selv så står jeg ikke ute på savannen, jeg sitter oppi treet og løven sitter inni et bur, og jeg pisser ikke på den, jeg sitter fredfullt der oppe i treet og forteller løven med myk stemme hvem den er. Samtidig går en del mennesker rundt der nede å samler mat for å gi til løven i buret, noe som ikke er nødvendig, dere kan bare klatre opp i trærne, her kan vi bygge trehytter og et nytt samfunn.

 

Imagine all the people living life in peace.

Hvorfor registrere våre barn

Etter å ha vært med på denne karusellrunden med det norske byrokratiet så har jeg blitt mer sikker på min sak enn jeg noen gang har vært. Det beste er å holde seg unna di såkalte myndighetene. Du er trygg i skogen, der kan du lage barn og oppdra dem selv. Jeg anbefaler alle medmennesker til å IKKE REGISTRERE sine barn, og om det såkalte barnevernet ikke liker at du ikke registrerer dine barn og prøver å presse dere til å registrere barna så anbefaler jeg dere å trekke dere dypere inn i skogen. Hold barna borte fra Helsestasjonene og NAV, di er "barnevernets" (trangsynte) øyne, eller tentakler, om du vil. Sytemet er amatørmessig, og det ligner mer og mer på nazi-Tyskland ettersom tiden går.



Da vår datter var 3-4 måneder forlot vi Vest-Skandinavia for å møte hennes bror i Spania. Egentlig var det meningen at han skulle komme nordover til Skadinavia for å bo med oss, men vi besluttet heller og selv reise, siden det norske "barnevernet" blandet seg inn i livene våre. Dem likte ikke tanken på at vår datter ikke var registret i folkeregisteret. Her må det nevnes at vi foreldre gjorde det vi kunne for å få henne registrert, men Folkeregisteret nektet å registrere henne. Så vi satt på en måte fast i ei felle som ville resultert i at staten ville ha kidnappet vår kjære datter om vi ikke handlet varsomt. Har man et barn som ikke er registrert står man i fare for at barnevernet tar ungen fra deg, og om Folkeregisteret da også nekter å registrere barnet så er det ikke mye man kan gjøre. I et av di første møtene jeg hadde med "barnevernet" nevnte jeg ærlig som jeg er at vi planla å reise utlands for å møte resten av vår familie. I ettertid har jeg blitt fortalt at om banevernet misstenker at foreldre som er i deres søkelys vil forlate landet med barn, vil di iverksette strakstiltak, det vil som oftest si at di tar ungen på direkten. Barnevernet kalte oss inn til et nytt møte. Før vi skulle møte med dem spurte vi dem om di kunne garantere for vår datters sikkerhet, med andre ord at di ikke ville kidnappe henne. Vi fikk til svar at det kunne di ikke garantere. Det møtet ble det ikke noe av, vi stakk, selvfølgelig. 

Vi reiste rundt i Vest-Europa med vår identitetsløse datter. Høvelig problemfritt, og i overkant spennende da vi krysset et par fiktive grenser. Da vi ble stoppet på en grenseovergang i Iberia måtte vi bruke navlestrengen, og foto fra graviditeten og fødselen for å komme oss videre, englene geleidet oss trygt inn.



Mens resten av familien var i trygghet i Iberia reiste jeg tilbake til Bodø og forlangte et møte med Barnevernet, dem kunne til min store glede fortelle meg at "saken" mot oss var henlagt.

Noe som heter Personregisteret hadde pålagt oss (mor og datter) å gjennomføre en DNA-test for å bevise slektskap. Testen ville koste oss 3100 kroner og måtte gjennomføres av Folkehelseinstituttet. Om testen beviste slektskap mellom mor og datter ville vår datter bli registrert. Men vi var i Iberia da dette pålegget kom og det var vanskelig for oss å gjenomføre hva di krevde fra oss. Samtidig kontaktet en advokat oss, han utgav seg for å være en barmhjertig samaritan og tilbød oss sin hjelp og ekspertise. Han fikk fullmakt til å skaffe vår datter "identitet". Etter vi sendte han fullmakten med våre underskrifter startet forholdet mellom oss og advokaten å utarte seg noe merkelig. Han sluttet å svare på våre mailer og sluttet senere også svare oss da vi ringte han på telefon. Et år uten at han fikk gjort noe annet enn å holde oss borte fra Kongeriket Norge, havnet vi plutselig i København. Og etter et trivelig opphold der reiste tilbake til vår krigssone, Kongeriket Norge, Vest-Skandinavia, fortsatt uten "papirer" for vår datter. Dem stoppet oss i tollen. Det var spennende? Men det er ikke bare paragrafryttere og faschister som jobber i tollvesenet, der jobber også faktisk medmennesker. Og dem hadde for en tid tilbake sett oss på TV og kjente til historien vår. Vi forklarte at vi var kommet til berget for å ordne med papirer og at vi ikke ønsket videre engasjement fra myndighetene, for å unngå at vår et og et halvt år gammle datter skulle lide unødig. Dem lot oss gå.



Vel i Oslo startet vi det som skulle vise seg å være en laaaang prosess. Først sporet vi opp advokaten som ikke ville svare på våre henvendelser. Han var oppført som arbeider i et anerkjent advokatfirma. Da vi stod utenfor døren til det firmaet, ble vi stående å klø oss i hodet mens vi studerte symbolikken som utsmykket inngangspartiet



Vi ringte på, men i kjent stil svarte ingen, selv om dette var midt i kontortida. Etter en stund kom en person ut og jeg benyttet sjansen på gå inn. Personen som gikk ut beskuet meg med undrende blikk, mens jeg fast bestemt på trenge meg inn døra fortsatte mot trappa. Vel oppe i riktig etasje banket jeg på døra som ledet inn til advokatfirmaet. Ingen åpnet. Så jeg tok heller et bilde av gulvet i oppgangen:



Nei ingen svar der i gården. Den "barmhjertige" advokaten stod også oppført som arbeider hos Redd Barna. Så vi tok turen til Redd Barna-kontoret, og der var han, jeg kjente han raskt igjen etter å ha sett bilder av han på internet, og sa at vi var kommet for å si opp avtalen om juridisk fullmakt. Han nølte og sa at han hadde di nøvendige papirene hjemme og ikke her på kontoret. Men vi tynte han og fikk han til å undertegne et skriv som ville kansellere fullmaktsavtalen som han hadde liggende hjemme.

I samme periode var vi stadig inne på Folkeregisterkontoret i Oslo (Skatt Øst) Der handlet det om å få muligheten til å gjennomføre DNA-testen (som vi hadde blitt pålagt) i et privat labratorium siden vi over hodet ikke hadde tillit til Folkehelseinstituttets kriminelle virksomhet. Folkehelseinstituttet er ikke en statlig institusjon men har allikevel monopol på rettskraftige DNA-tester. Folkehelseinstituttet ble grunnlagt av en av verdens mest kjente satanister. Etter press fra oss og empatiske medmennesker hos Skatt Øst fikk vi til slutt lov til å gjennomføre testen i et annet labratorium enn folkehelseintituttets, med en offentlig fastlege som vitne (eller en annen offentlig tjenestemann). Vi dro til min fastlege på Grønland og hun utførte testen, nøye etter Skatt Østs instruks og sendte den inn til vårt favoritt-DNA-labratorium. Dessuten sparte vi 500 kroner på å sende testen dit og ikke til Folkehelseinstituttet. Testen beviste slektskap mellom mor og datter og vi (gjennom Skatt Øst) sendte resultatet videre til vår gamle venn Britt Palmer i Personregisteret. Og vi trodde med dette at alt ville være i skjønneste orden.





 



 









 


!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Vedlagt lå en instruks om hvordan DNA-testen egentlig skulle gjennomføres, der nevtes det at KUN Folkehelseinstituttet skulle brukes for å gjennomføre DNA-testen.

Ja hallo hallo, om denne historien ikke var kjedelig nok fra før, så klarer altså naziregimet i Kongeriket Norge og nok en gang stikke kjepper i hjulene våre, vi måtte le av amatørsystemet. Her hadde vi gjort alt dem hadde bedd oss om å gjøre og allikevel var det ikke nok for dem. Vi kom til Vest-Skandinavia i august, i god tro om at denne saken raskt ville være ute av verden. Nå var det NOVEMBER, og vi stanget fortsatt mot et byrokrati som forandret spillereglene etterhvert som vi spillte. Siden august da vi kom hadde vi bodd i skogen under enkle forhold, noe som er kjempetrivelig om sommeren, men når høsten og vinteren er om hjørnet så må man enten bygge vegger, tak og innstallere varme, eller stikke til varmere og mer komfortable forhold. Vi forlot vår tempel i skogen.



Så Personregisteret hadde nå intet mer å si om saken, og hadde sendt ansvaret over til en overordnet instans med navn "Skattedirektoratet", nest øverste instans etter en som kaller seg for Kong Harald. Så jeg sendte en mail til Lars i Skattedirektoratet:

"Hei Lars. Jeg er far til et barn som ennå ikke har mottatt sitt personnummer slik som jo alle barn født i Norge har krav på. Vi foredldre har vært gjennom mye for å få dette til, men fortsatt så har ikke vår datter noe personnummer. Og jeg klarer ikke å forstå hvorfor, nå som vi har gjort alt som Personregisteret har bedd oss om (vi har bl.a. tatt en DNA-test med min fastlege som vitne). Det virker som om de som jobber i Personregisteret ikke evner å ta ansvar for å få barnet registrert. Og nå er "saken" sendt over til deg i Skattedirektoratet. Og dette tar utrolig lang tid, dyrebar tid for oss.

Barnet ble ikke registrert da vi like etter fødselen var innom Folkeregisterkontoret i Bodø, på grunn av at de som jobbet der ikke viste hvordan de skulle registrere et barn som ble født uten jordmor til stede, vi gikk dit for å fylle ut et "melding om fødsel-skjema" men det fikk vi ikke gjort. Det tok dem ytterlige to uker å gi oss dette skjemaet, det skjedde gjennom en lege. Legen opplyste oss foreldre at det var vi og kun vi foreldre som skulle fylle ut dette sjemaet, noe vi allerede kunne ha gjort da vi gikk inn på Folkeregisterkontoret første gang. Men nå hadde det gått så lang tid at fristen for å registrere barnet var utløpt. Med andre ord slurv fra arbeiderne på Folkeregisterkontoret i Bodø førte til at barnet ikke ble registrert innen fristen. Og så ballet det på seg, med dagsbøter og DNA-test som vi selv måtte betale for. Barnet vårt har ennå ikke mottatt ei eneste krone i offentlige ytelser slik som alle norske barn har krav på. Dette er mildt sagt frustrerende for oss. Håper du evner å registrere vår kjære datter. Oppretter uansett herved kontakt med deg, Lars."

?????????????????????..
Jeg mottok et brev fra Lars der det stod mye tull, så jeg skrev nok en mail til han:

"I deg mottok jeg et brev fra dere der det står mye... Jeg forstår det slik at dere godkjenner DNA-testen og slektsforholdet mellom mor og barn, men ikke godkjenner at vi brukte en offentlig lege til å gjennomføre testen. Har jeg oppfattet riktig?

Dere skriver: "At et skattekontor skal ha veiledet noen til å DNA-test på et legekontor finner vi har formodningen mot seg". Vi ringte (d.v.s. en arbeider på Skatt Øst etter vårt ønske) til Personregisteret i Hammerfest og spurte om å gå til en offentlig lege var riktig måte å gå frem på, og vi fikk fortalt at det var en riktig vei. At denne samtalen har funnet sted bekrefter Britt Palmer i Personregisteret. Se vedlagt fil.

Vi stiller oss undrende til at Skattedirektoratet ikke godkjenner en fremgangsmåte som Personregisteret godkjenner.

Hvor vidt meg bekjent er fastlegene i Kongeriket Norge offentlige tjenestemenn.

Hva mener du vi skal gjøre nå da for å få vår datter registrert?? Mener du seriøst at vi må utføre nok en DNA-test som vi selv må betale for, med en politimann som vitne?

Denne saken som dere har laget mot oss er forbi min fatteevne.
Håper du i empati tenker gjennom saken og ellers får en hyggelig dag.

Hilsen Far."


Jeg fikk aldri noe svar fra Lars etter den siste mailen? arrogant.

Før noen nazister kom for å tvinge oss til å avgi DNA-test nr.2 for så å sende den til Nazi-Folkehelseinstituttet, besluttet vi å bestille nok et DNA-kit fra vårt private favoritt DNA-lab. Vi reiste til Bodø og trappet bestemt inn på folkeregisterkontoret der. Og nærmest tvinget hun dama som hadde nektet å gi oss et "melding om fødsel"-skjéma to år tidligere til utføre og bevitne DNA-test nr.2. Og hun sendte den inn til vårt favoritt DNA-lab. Resultatet kom fort, samme resultat som test nr.1, mor var med 99,999% sikkerhet mor til vår datter. Noe jeg er 100% sikker på siden jeg med egene øyne så vår datter komme ut av henne. Om hun er MIN datter er jeg derimot ikke 100% sikker på, det kan man aldri vite som mann, med mindre man tar en DNA-test, noe jeg ikke tenker ta meg råd til?

Personregister turte ikke og også denne gangen, finne på nye spilleregler. Over to år etter vår datters fødsel mottok hun sin fødselsattest. (Og Barnevernet kan bare sette seg tilbake og slappe av).
Pris:
2600,- DNA-test #1  
 500,- Legebesøk for å ta og bevitne DNA-test #1
2600,- DNA-test #2
3000,- Nødvendige reiseutgifter (dette tallet er i mye høyere om man legger til reisen fra Algarve)

sum: 8700,- + tort og svie, mye tort.



Etter å ha vært med på denne karusellrunden med det norske byrokratiet så har jeg blitt mer sikker på min sak enn jeg noen gang har vært. Det beste er å holde seg unna di såkalte myndighetene. Du er trygg i skogen, der kan du lage barn og oppdra dem selv. Jeg anbefaler alle medmennesker til å IKKE REGISTRERE sine barn, og om det såkalte barnevernet ikke liker at du ikke registrerer dine barn og prøver å presse dere til å registrere barna, så anbefaler jeg dere å trekke dere dypere inn i skogen. Hold barna borte fra Helsestasjonene og NAV, di er "barnevernets" (trangsynte) øyne, eller tentakler, om du vil. Sytemet er amatørmessig, og det ligner mer og mer på nazi-Tyskland ettersom tiden går.



Overgrep mot barn..?

I mine øyne er det et overgrep mot uskyldige barn å klippe av forhuden deres, det er et overgrep å melde dem inn i en religiøs sekt uten deres samtykke, det er et overgrep å gi dem menneskekjøtt for å spise, eller hestepølse eller svinekjøtt for den saks skyld, det er et overgrep å fø dem aspartam, bisfenol-A eller fluor, i mine øyne er det et overgrep mot di små å lære dem å drepe andre mennesker ved å gi dem voldelige TV-spill, det er et overgrep å ekskludere dem fra familielivet ved å sende dem til en barnehage, det er et grovt overgrep å sprøyte inn tungmetaller inn i blodårene deres gjennom vaksiner, jeg mener faktisk også at det er et overgrep å gi barna mobiltelefoner som sender mikrobølger inn i deres unge, friske organer, eller utsette dem for stråling fra wi-fi, det er et overgrep å sende dem ut for å leke i områder med høy konsentrasjon dieseltrafikk, eller utsette dem for støy fra F-16-fly, det er et overgrep å belønne dem med sukker, som om di skulle være kjæledyr som lærer seg lydighet, det er et overgrep å oppdra barna i nasjonalistisk ånd, eller å oppdra barna til å bli ansvarsløse konsumenter, og lære dem rasistiske holdninger, gi dem klær og leker som inneholder ftalater,



det er et overrep å dresse opp småbarn som skjønnhetsprinsesser å sende dem ut på cat-walken, det er et overgrep mot babyer å la dem pisse og drite i en plastikkbleie for så å sitte å ruge på avføringen i timesvis, for meg er er det overgrep å gi barna sodavann fra aluminiumsbokser. Men dette er min personige mening, og der ute i verden finnes alle mulige slags meninger om hva som er og hva som ikke er overgrep mot barn. I den jødiske kultur er det et overgrep og ikke klippe forhuden av babyer, i noen stammer i Papau New Guinea er det et overgrep og ikke gi barna menneskekjøtt å spise, her i Skandinavia er det helt normalt å pusse tennene til barna med fluortannkrem og til og med gi dem en fluortabelett å suge på om kvelden, i noen familier ser dem det som et overgrep å ikke la barna spille GTA, i mange områder i Afrika kan man ikke nekte barna giftige vaksiner, der bruker di fysisk tvang for å gjennomføre det. Nå for tiden blir barn som ikke har en iPad og en iPhone sosialt utfryst, di perfekte mobbeoffer på barneskola. I Bodø-by, der jeg vokste opp, utsettes barn som oppholder seg utendørs ufrivillig for flystøy, og det er ansett som helt normalt.

Her i landet har vi et statlig organ som ivaretar barns velferd og sikkerhet, det heter Barnevernet, dem har monopol på etikk, og følger man ikke di rettningslinjer som dem har bestemt så står man i fare for å bli fratatt barna. Jeg har hørt historier om foreldre som har blitt fratatt sine barn fordi di ikke ønsket å gi barna menneskekjøtt, eller hestepølse eller svinekjøtt, ej heller kumelk eller hønseegg for å spise. Mange som jobber i Barnevernet mener det er merkelig å ikke gi barna rafinert sukker, dette fordi dem selv gir sukker til sine barn, og mange barnevernsarbeidere gir stadig sine egene barn nye mobiltelefoner, og synes kanskje det er et overgrep om andre foreldre nekter sine barn å skaffe telefon. Deres etikk er kulturellt betinget, det som dem selv har erfart gjennom sine liv er hva dem ønsker å prakke på andre. Og om dem møter situasjoner som fraviker fra deres standard så ser dem det som sin jobb å irettesette di involverte. Og dem får til og med betalt for det. Men hvem er det di tror di at di er, bedrevitende? Og hvordan ville verden se ut om jeg med min etikk skulle begynne å irettesette foredre som f.eks. gir kjøtt til sine barn, og med makt ta barna fra sine foreldre. Hvem er jeg til å gjøre noe slikt? Bedrevitende?

Nei jeg er ingen fascist, jeg lar foreldre bestemme selv over sine barn, og oppdra dem etter sin etikk. Så kan jeg heller inspirere folk og foreldre med å skrive blogg.

Ny musikkvideo



Les mer i arkivet » Oktober 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits